JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Steinar Stjernø, som er utdannet statsviter, har store deler av livet undervist, forsket

og vært forfatter av bøker om internasjonal velferdspolitikk og temaer som har kretset rundt dette. Han har vært rektor ved Norges kommunal- og sosialskole, og rektor ved Høgskolen i Oslo, seinere Oslo-met. Men en gang, på 1960-tallet og 1970-tallet var han svært politisk aktiv i kretsen rundt Sosialistisk Folkeparti (SF) og Sosialistisk Venstreparti (SV). Og det er den politiske aktiviteten denne boka dreier seg om, med hovedvekt – som bokas tittel bærer bud om – på radikalismen på 70-tallet. Her snakker vi om en politisk radikalisme som betyr å orientere seg mot venstre i politikken, til venstre for Arbeiderpartiet.

Stjernø starter imidlertid frisk på 1960-tallet. Det var jo da SF ble dannet, nærmere bestemt i 1961. Stort sett av utbrytere fra Arbeiderpartiet. Misnøyen med Arbeiderpartiets utenrikspolitikk og agering under den kalde krigen, var dråpen som fikk det til å renne over, det ble behov for et nytt parti som staket ut en tredje vei, uavhengig av hva USA og Sovjetunionen til enhver tid måtte mene og finne på. Til Haakon Lies store irritasjon, noe som toppet seg i 1963 da det pur unge SF var med å felle regjeringen Gerhardsen – på den såkalte Kings Bays-saken. Men etter hvert skulle SF få mer enn Arbeiderpartiet å tenke på. Partiets ungdomsbevegelse ble mer og mer radikal, samtidig som den hadde fått øynene opp for hva som skjedde i Kina – vi fikk det berømte SUF, som på begynnelsen av 1970-tallet utviklet seg til AKP (ml) med folk som Pål Steigan og Tron Øgrim i spissen. Samtidig ble det gamle kommunistpartiet av 1923 utover på 70-tallet mer eller mindre radert ut, særlig da partiet valgte ikke å bli med i det nye partiet SV. Dermed ble SV nå plassert mellom Ap og AKP, en vanskelig posisjon. Ikke fordi det ikke var ganske god plass der, men mer fordi de ble angrepet fra begge kanter. Samtidig var det heller ikke bestandig like stor ro i egne rekker. Det er det jo sjelden i politiske partier, enten de høre hjemme på venstre- eller høyre-sida.

De fleste som var politisk aktive på 1970-tallet vil kjenne seg godt igjen i denne boka. Det var et politisk tiår utenom det vanlige, du trenger verken være politisk nerd eller nostalgiker for å fastslå det. Utrolig mye ble virkeliggjort. Vietnamkrigen var inne i sin seinere fase, krigen ble slutt i 1975. 16. mars samme år ble SV stiftet. Norge sa nei til EEC, eller EU som det heter i dag, i en folkeavstemming i 1972. Studentopprøret raste, kanskje noe mindre i Norge enn i USA og Paris, men virkningene kom hit også. Kvinnebevegelsen var på frammarsj – ja, 1970-tallet er først og fremst kvinnefrigjøringstiåret. Så får vi helle konstatere at det har kommet en del tilbakeslag seinere. I 1977 fikk vi en svært framtidsrettet arbeidsmiljølov, og året etter en like progressiv sykelønnsordning. Samtidig sprutet oljen opp av Nordsjøen, og fylte opp bankkontoen til det norske folket. Det så lyst ut for både kongen og fedrelandet, for Salomo og Jørgen Hattemaker.

Stjernøs bok er innom alt sammen, men dette er også ei bok om de interne forholdene i partiet SV. Nylig avdøde Berit Ås var SVs første leder, men hun varte bare ett år. Mange var glad for det. Deretter tok mannfolka over helt til Kristin Halvorsen fikk sving på sakene. Men da var 70-tallet for lengst over.

Dette har blitt ei historiebok om viktige kamper i den sosialistiske bevegelsen i Norge – om sosialisme på norsk, om du vil, sånn en sentral figur som Rune Slagstad formulerte det. Sterke personligheter krydde det av. De mest sentrale var kanskje ved siden av Berit Ås, Berge Furre, Finn Gustavsen, Reidar T. Larsen, som kom fra NKP, Stein Ørnhøi, Hanna Kvanmo, Ottar Brox, Torild Skard, og sjølsagt mange, mange flere. De fleste SF- og SV-ere var også aktive rundt forlag som Pax, tidsskrifter som Kontrast og partiaviser som Orientering og Ny Tid. Og her var det ingen mangel på akademikere, snarere tvert imot, det krydde av dem. Tillitsvalgte fra fagbevegelsen var det langt færre av, til partiets bekymring. For det var jo, i hvert fall i starten, arbeiderklassen de ønsket å kjempe for, det var arbeiderklassen SV ønsket å løfte til nye høyder. Eller var det ikke sånn?

Det var mange opp- og nedturer for SV i tiåret, og det var mange interne kamper. Stjernø lener seg når det gjelder sentrale kilder på biografier av så vel Furre, Ørnhøi og partiet SV, samt at en del av de aktive har sørget for sine egne sjølbiografier.

Har dette blitt ei bok verdt å lese? Ja, det har det, både for generelt politisk interesserte mennesker med ulike politiske standpunkter til de få av deltakerne fra denne tida som fortsatt er i live. De fleste temaene som den gangen sto på dagsorden har Stjernø fanget opp, mange av dem sentrale for den videre utviklingene i norsk politikk og i det norske samfunnet. Skjønt, EEC/EF/EU-kampen syns jeg kanskje han kunne gitt noe mer plass. Den er skjellsettende og urnorsk.

Mange, og antagelig de aller fleste politisk radikale nostalgikere, mener nok at 1970-tallet er det mest interessante tiåret som fins. Jeg er nok sjøl en av dem som mener akkurat det. Vi som er der, trenger sånne oppdateringer som Stjernø her gir med jevne mellomrom. Da føler vi i hvert fall at livet vårt ikke har vært levd forgjeves.