JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

En gang eksisterte det et land på Balkan som het Jugoslavia. Det var et land bestående av mange andre stater, et barn av andre verdenskrig. På nittitallet, i forrige århundre, brøt det ut en grusom borgerkrig her. Og resten er historie. Denne debutromanen handler ikke om borgerkrigen, men har den definitivt som bakteppe. Vi møter jeg-fortelleren med mellomnavnet Divna. Moren er fra Nord-Norge, faren fra Jugoslavia, det som etter hvert blir til Serbia. Familien, som også inneholder en søster, bor på Veitvet i Oslo, men tilbringer hver sommer i farens hjemland – i Zlatibor. Her møter den unge jeg-fortelleren også sin farmor Baba Divna, ei myndig og omsorgsfull matrone som har kontroll på det meste. Det er opplevelsen av å bo i to verdener denne romanen handler om. At det gjør noe med følelsen av, eventuelt mangelen på, identitet, virker nokså opplagt. Vi er på slutten av 1980-tallet i mesteparten av fortellingen, og miljøet i Groruddalen er på langt nær fritt for rasisme og andre utrivelige fenomener. Skjønt, det er en ganske handlingsfattig tekst dette her uten at den blir noe dårligere av den grunn. Språket er en blanding av østkant-sosiolekt og litt merkelige syntaktiske konstruksjoner som nok skal markere at det er en tospråklig forteller som fører ordet. Samtidig er romanen en varm hyllest til en mor, en far og en bestemor som alle tre strever med sitt for å få både sine og andres liv til å henge sammen på en verdig måte.

Om lag midt i boka skjer det et lite omslag da krigen på Balkan starter. Faren bryter litt sammen, han blir innesluttet og trenger mer kjærlighet enn noensinne. Samtidig stopper de sommerlige bilturene gjennom Europa. Familien ser kun krigen på avstand. Som det heter i boka: «Jeg trodde krigen var stor og bråkete. Jeg trodde den sparka opp døra, slo hull i veggen, smalt med hele kroppen. Jeg trodde sorg og sjukdom og smerte var høylytt og klagende, anklagende. Men så ble det helt, helt stille.»

Mirkovic har skrevet en øm og stillferdig roman om en oppvekst i Groruddalen som ligner lite på andre groruddølers bøker, som for eksempel Zeshan Shakar, Roy Jacobsen, Jan Kjærstad eller Per Peterson. Fortellerstemmen i boka er lagt til ei ung jente, og språket bærer preg av det. Det er til tider noe naivistisk over refleksjonene. Og det kler hovedpersonen godt.

En liten tur tilbake til hjemlandet blir det tid til før romanen er slutt. Livet er slett ikke som før. Festen er over, og det er lite kake igjen. Som leser lurer jeg på hvordan det skal gå med denne familien nå. Kanskje kommer det en oppfølger?