JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Etter å ha lest Anders Hegers «Wanda», primært ei bok om hans mors humanistiske og oppofrende innsats under den andre verdenskrig, er det to ting som først og fremst slår meg. For det første at jeg til tross for å ha lest utallige bøker om den andre verdenskrigen, fortsatt lar meg berøre av denne krigens grusomheter – ja, alle krigers grusomheter. Det er like hjerteskjærende å lese om hver eneste gang. For det andre er det ufattelig at høyreekstremisme og nazi-ideologi igjen kan blomstre opp – til og med i Tyskland. Det er nesten ikke til å tro, og svært vanskelig å forklare. Mitt svar må være at disse menneskene med et så forvillet tankegods neppe leser bøker, i hvert fall bøker som tar opp den andre verdenskrigens mareritt.

Anders Heger, som både er forlegger og forfatter, har skrevet sterke bøker før. Dermed er «Wanda» intet nytt under solen. Best husker jeg nok den prisbelønte biografien om Agnar Mykle, som han også fikk Brageprisen for i 1999. Ikke bare er Heger språksikker, han har også et suverent fortelleroverblikk som fører oss uanstrengt gjennom stoffet – uansett vanskelighetsgrad. At det er sin egen mor han her skriver om, affiserer ham ikke de minste. Han skifter mellom å være dypt personlig og ha den nødvendige avstand på de riktige steder. Du skal ha lest noen manus for å skjønne sånt, og du må i tillegg sette kunnskapen ut i praksis. Heger gjør det.

Men som denne bokas undertittel forteller er dette ikke bare ei bok om mor Wanda, det fins i hvert fall to hovedpersoner til. Faren og legen Bjørn, som Wanda møtte i Tyskland under krigen og forfatterens morfar Johan Bernhard Hjort. Sistnevnte var advokat, en gang kompis med Vidkun Quisling (til 1937) og familiens patriark – han alle lyttet til. Forfatterens framstilling av sin morfar, og ikke mins hans politiske omvending, er flott gjort. Ingen moralsk fordømmelse kan spores, men heller ikke det motsatte. Hjort var virkelig på ville veier en stund, men tok seg mesterlig inn.

Til tross for undertittelen er det likevel Wanda som spiller førstefiolin i boka. I deler av den bruker forfatteren en mengde intervjuer han gjorde med henne da hun tilbrakte sine siste dager på et sykehjem i Oslo (Wanda døde i 2017). Disse samtalene føyer seg fint inn i bokas løpende fortelling og blir aldri forstyrrende, snarere tvert imot.

Hvem var så Wanda Heger? Nye generasjoner veit det kanskje ikke, men hun har en helt sentral plass i den norske krigshistorien. Ikke fordi hun sprengte broer og drev sabotasjevirksomhet som gutta på skauen. Nei, Wanda bodde mesteparten av krigstida i Tyskland og ble tidlig klar over nazistenes konsentrasjonsleirer. Først Sachsenhausen, deretter ballet kunnskapen på seg. En fredag i desember 1942 startet hun sin virksomhet. 21 år gammel tok hun med seg to glass med poteter og dro til konsentrasjonsleiren, fikk innyndet seg hos vaktene og fikk lov til å levere potetene til en navngitt norsk fange. Så bare rullet det videre. Hun fikk tak i flere og flere av fangenumrene (som var et krav vaktene stilte), og kom tilbake hver eneste fredag. Til slutt ble hun et begrep blant konsentrasjonsleirfangene. Og når krigen nærmet seg slutten, og de hvite bussene som skulle frakte fangene ut av leirene og hjem kom, var Wanda sentral der også.

Det var farefullt arbeid hun drev med, og hun reddet antagelig en mengde norske liv ved sitt humanistiske virke. Dessuten forelsket hun seg altså under dette arbeide i fangen og legen Bjørn Heger. Dermed har forfatteren klart å smugle inn en vakker kjærlighetshistorie mellom sine to foreldre i boka også. Etter hvert ble Bjørn også dratt med i hjelpearbeidet. Boka slutter med fredsvåren 1945.

Anders Hegers skriveferdigheter er det lite – om noe – å utsette på. Det som kanskje imponerer mest i denne boka er likevel kildearbeidet. Det er omfangsrikt, og det er spennende. Fra kjente bøker til brev og upublisert materiale. Vanligvis er jeg lite glad i lange ufyllende tekster i altfor mange sluttnoter bak i boka, det stopper leseflyten. Her er dette imidlertid fornuftig brukt. Kanskje flere forleggere som kan ett og annet om bøker skulle skrive flere sakprosabøker? Boka er omfangsrik, den appellerer neppe til svorne TikTok-ere. Men til dere forhåpentligvis mange andre anbefaler jeg boka på det sterkeste.