JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er en kort roman hva sidetall angår og handler om Guillermo Prieto Reyes, også kalt Memo. Han ble født i Chile, men har vært bosatt i Oslo siden midten av 1980-tallet. Han var etter fascistkuppet i sitt hjemland med på et mislykket attentatforsøk mot diktatoren Augusto Pinochet og måtte derfor rømme landet for å beholde livet. Da Memo ble født i Valparaiso var det Gabriel Gonzales Videlas som var president i landet. I Oslo bosatte Memo seg på østkanten. Det framgår av romanen at han nå i voksen alder er ungkar, men har vært gift med tre ulike kvinner. Letizia, Kristine og Astrid. Kvinner han fortsatt pleier et visst vennskap med. Barn og barnebarn har han også. En dag etter fylte 60 blir han dødelig sjuk og får beskjed om at han har kort tid igjen å leve. Da går han til det originale standpunktet å be vennen Lukas, en norsk forfatter som nok ligner en del på bokas forfatter Hans Petter Blad, om å skrive hans nekrolog mens han ennå lever. Til hjelp i denne skrivingen blir Memos tre ekskoner pluss en felles venn Sergio, chilener og politisk flyktning han også, veldig viktige samtalepartnere. Romanen består av korte og ikke-kronologiske og sceniske kapitler som etter hvert danner en helhet om det livet Memo har levd og nå snart skal forlate. Samtidig skal dette nok også fungere som et bilde på hvordan et liv for en politisk flykning fra alle nasjoner og regimer har artet seg i et såpass fredelig og materielt rikt land som Norge. Et liv i eksil, med en lengt tilbake til hjemlandet og en hverdag som var preget av noe utenforskap fra både det normale arbeidslivet og det hverdagssosiale. Det har blitt en lesverdig tekst.

Likevel savner jeg en mer eksplisitt politisk tone i romanen. Fortelleren gir oss noe relativt korte glimt fra Memos liv i Chile, om sosialisten Allendes regjeringstid og kuppet 11. september 1973. At Memo aldri har glemt dette, naturlig nok, framgår ganske tydelig. Derfor er det litt pussig at vi får vite så pass lite om det. Memo er dessuten åpenbart et politisk tenkende menneske. Samtidig er kanskje fraværet av det konkret politiske noe av poenget også – at bakgrunnen for at Memo valgte å leve sitt voksne liv i Norge, på ganske ufrivillig basis, er så vondt å tenke på at han fortrenger det mest mulig. Hverdagene i sitt nye hjemland er så annerledes og krevende at han ikke har plass til nostalgiske drømmerier om et paradis som aldri lot seg gjennomføre. I mesteparten av de scenene som handler om Memos nåtid er han sengeliggende med hans nærmeste rundt seg. Og på de siste sidene av romanen er han allerede gått bort.

Dette er Blads 9. roman og 16. bok siden debuten i 2002. Det vitner om en kreativ forfatter. Dikt, dramatikk og sakprosa er han heller ikke fremmed for. Tar jeg ikke feil, har vi en ny tekst å forholde oss til før et par år er omme.