JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med deler av et Bob Dylan-sitat som tittel, tar den tidligere NRK-journalisten Petter Fiskum Myhr oss med på ei reise gjennom et musikalsk landskap i USA. Tre uker har han vært på veien sammen med kona Vigdis og en nordamerikansk kamerat langs Highway 61. De startet i Duluth, i delstaten Minnesota, og endte opp i New Orleans, delstaten Louisiana.

Duluth, hvorfor det? Et dumt spørsmål for alle som kan sin Bob Dylan. Her ble nemlig Robert Allen Zimmerman, bedre kjent som Bob Dylan, født 24. mai 1941. Og Myhr er en blodfan av nettopp denne legenden. Dermed har han også måttet lest seg opp på Dylans store forbilde Woody Guthrie, skjønt turen går aldri innom Okemah i delstaten Oklahoma, Guthries fødeby. Men det får være ham tilgitt, denne boka handler primært om Bob Dylan, en mann Myhr kan utrolig mye om. Arlo Guthrie, Woody sønn og sjøl visesanger, besøkte Myhr på gården hans i delstaten Massachusetts. Og trykker et langt intervju med Arlo i boka.

Vi svipper sjølsagt også innom Hibbing og Minneapolis, førstnevnte en gruveby som Dylan og familien flyttet til da han var seks år gammel, og Minneapolis hvor Dylan startet på universitetet, men hoppet kjapt av en akademisk løpebane. Forelesninger passet Dylan dårlig. Han hadde tilfeldigvis hørt musikk av Woody Guthrie, og satte derfor kursen mot New York og Greenwich Village, noe i hvert fall musikkinteresserte over store deler av verden kan være glade for. Han møtte da også sitt store forbilde, men det er en helt annen historie.

Noen avstikkere gjør imidlertid Myhr i denne boka. I tankene svinger han innom Chile, nærmere bestemt hovedstaden Santiago, han er i Iran og i Palestina. Særlig kapitlet fra Chile er sterke saker. Her er det sjølsagt visesangeren Victor Jara som står i sentrum. Jara, som både Lillebjørn Nilsen og Mikael Wiehe har skrevet flotte sanger og tekster om, har nærmest blitt en legende når det gjelder politisk og opprørsk sang- og visekunst. Så sterkt var Jaras engasjement at myndighetene, fascistiske sådanne, kappet av ham alle fingrene før de drepte ham på stadion i Santiago under kuppet 11. september i 1973. For «der sto sangeren Victor Jara, tatt til fange av tapre soldater som fryktet hans sang og gitar,

uten fingre med innslåtte tenner. For soldater måtte passe sin vakt, mens Jara trassig sang for sine venner, en sang fylt av hat og forakt.» Som Nilsen så vakkert har beskrevet det.

Myhr er ikke bare over gjennomsnittet musikkinteressert, han er politisk våken også. Og noe av hovedpoenget i denne boka er at han viser hvor mye musikken kan bety i den politiske kampen. Myhr siterer også her sitt store idol Dylan: Det viktige er ikke hvor sangene kommer fra, det viktige er hvor sangene tar deg.

Myhr gjør denne treukers reisen ved hjelp av leiebil. De er innom Nashville, countrybyen, en av de mest berømte musikkbyene i USA. Og de tar en tur til Memphis, en by særlig Elvis Presley og Martin Luther King jr. har gjort ikonisk. King ble jo som kjent skutt og drept i denne byen. Myhr trekker veksler på Kings sterke budskap i boka også.

Til slutt havner de i New Orleans – den ultimate nordamerikanske jazzbyen. Men det er ikke jazz Myhr er opptatt av, men det faktum at dette er Bob Dylans favorittby, ifølge hans memoarer, her ville Dylan med produsent Daniel Lanois spille inn et album. Og sånn ble albumet «Oh Mercy» til.

Hvis du er interessert i amerikansk musikk i sin alminnelighet, og Bob Dylan og en del mennesker rundt ham spesielt, så er denne boka noe for deg. Det hjelper også om du liker nordamerikanske roadmovies. Og kanskje er litt politisk venstreorientert. Hvis ikke, kan du sikkert lese noe annet. Det fins mange bøker på biblioteket. Skjønt, sjøl om dette ikke er noen original bok, så har jeg heller aldri lest noe lignende før.