JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

K. Sello Duiker er neppe en forfatter som hele verden har hørt om. Det skyldes kanskje at han var sør-afrikaner, men kanskje også at han bare rakk å skrive tre romaner før han i en alder av 30 år valgte å avslutte sitt eget liv. Debuten skjedde i 2000 med romanen «Thirteen cents», en roman som ble oversatt til norsk av Christian Kjelstrup ti år seinere. Da ble tittelen «Jeg har sett mørkets indre», en brutal romantittel som får tankene til å gå mot Joseph Conrads berømte roman «Heart of Darkness» fra det innerste av Afrika. Skjønt, Duikers roman er noe helt annet, men minst like oppsiktsvekkende i all sin grusomhet.

I denne jeg-fortellingen kan vi lese følgende: «Jeg vet hva frykt er. Jeg puster dypt inn og holder pusten en stund. Når jeg slipper den ut igjen, åpner jeg øynene. Jeg har sett mørkets indre. Jeg har sett mørkets slavedriver og han er en gal jævel. Jeg kjenner hemmelighetene hans. Jeg vet hva han gjør når vi sover. Moren min er død. Faren min er død.»

Sånn presenterer den 13-årige Azure, bokas hovedperson, seg. Og dermed er svært mye sagt. Azure kommer fra Johannesburg i Sør-Afrika, men flyttet – eller skal vi si flyktet – til Cape Town, helt på sørspissen av dette store landet. Her lever han på gata. Overnatter en natt på stranda, en annen natt under ei bru eller i ei iskald og våt hule oppe i fjellet. Noe fast bosted har han ikke. Ikke en gang et skur i en av byens mange townships er hjemsted for den fryktløse Azure. Hva lever han så av? Jo, det kanskje mest logiske – av prostitusjon. Romanen skildrer noen scener, bramfritt og direkte, som stinker av vold, fornedrelse – ja, de mest utenkelige grusomheter. Det er tøff lesning det her, hermed er sarte sjeler advart.

Miljøet på Cape Towns skyggesider, langt fra Sea Point, Camps Bay og Clifton – de velstående forstedene i Cape Town, er røffere enn de fleste kan ane. Og det er i dette miljøet Azure ferdes. Blant kyniske gjengledere som ikke kjenner noen grenser når det gjelder voldsutøvelse, gjennomkriminaliserte mennesker som bare har en ting for øye når de våkner opp om morran: Hvordan skal jeg overleve i dag, koste hva det koste vil. Og det koster langt mer enn blod, svette og tårer. Ord blir egentlig ganske fattige når denne virkeligheten skal beskrives. Skjønt, Duiker klarer å skrive fram en virkelighet som verken er vakker eller etterstrebelsesverdig, men dessverre så altfor reell.

De fleste av oss kjenner Sør-Afrika primært gjennom landets mange år med apartheid, sånn om lag fra 1948 til Nelson Mandela slapp ut av fengslet en februardag i 1990. Da alt skulle bli så mye bedre, da demokratiet skulle innføres (i hvert fall fra 1994 da Mandela ble landets president) og fattigdommen for de svarte, de egentlige sør-afrikanerne, endelig skulle ta en slutt. Som kjent: Sånn ble det ikke. Uten at dette er Mandelas skyld. Den sør-afrikanske elendigheten lot seg ikke stryke ut på noen få år, volden, rasehatet og klasseskillet i dette landet er så grunnfestet at et regjeringsskifte eller to, på langt nær er nok. Her må det langt skarpere lut til. Hva som skal til, kan det se ut til at ingen egentlig veit. Det skorter neppe på viljen.

Duikers roman er slett ikke noe løsningsforslag. Boka er mer et forsøk på å skildre situasjonen – post-apartheid – på ærligste vis. Og altså nedenfra. Fra gateplanet. Nærmest med et drepende blikk.

Eller som jeg-fortelleren sier det:

«Føttene mine er såre, de har gått for langt. Øynene mine svir. De har sett for mye. Og det tar aldri slutt. Det bare fortsetter. Jeg vet hva det betyr å være redd, å alltid være på vakt. Jeg vet hvordan det føles å bite seg i innsiden av munnen for å kontrollere frykten. Noen ganger er jeg glad bare for å våkne og ikke sovne for alltid. Hva skulle jeg drømme om for alltid? Hvis jeg fikk velge, ville jeg drømt om å svømme. Ingenting annet – bare å svømme i solen hele dagen.»

Så vondt og vanskelig er det å være venneløs, foreldreløs og uten penger i et samfunn uten en utbygd velferdsstat og med en brutal historie som bakteppe.