JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Etter farens død i 2018 kom henvendelsene tett. Om hun ikke ville skrive ei bok om Jon Michelet. Datteren Marte sa nei til alle sammen. Men som kjent, livet kan for mange være en modningsprosess. Lysten kom, og nå har hun altså gjort det. Skjønt sakprosaboka «Det har skjedd verre ting i utlandet», en herlig tittel baser på et familiært munnhell, er egentlig ikke ei bok om forfatter- og kjendispappaen, sjømannen, ml-eren, KK-redaktøren – nei, det er ei bok om forholdet mellom Jon og Marte, altså et pappaportrett. Eller som undertittelen på boka sier: Scener fra et farskap. Det løsnet ifølge Marte M da hun fikk ideen om å laive sin far – altså å oppføre seg akkurat som han pleide å gjøre. Rett i ryggen og full av sjøltillit, gjerne med et glass whisky i umiddelbar nærhet. En svært vanskelig oppgave, men tydeligvis ikke helt umulig. Fornøyelig ble den rollen også når hun deler den med oss lesere som hun gjør i denne boka.  

For vel ble Jon M nærmest en folkekjær figur mot slutten av sitt liv, jovial og raus som han kunne være mot de fleste, uansett politisk ståsted. Som far får han her noen riper i lakken, men også svært mange kjærlige godord. For det går fram av boka at han var glad i barn, men at han helst skulle hatt en sønn – ikke bare fire døtre som han fikk med tre ulike kvinner. Men for all del, han var nok glad i alle sju, omgitt av damer var ikke det verste Jon M visste. Skjønt han var en travel mann, han var nysgjerrig på hele den store verden og hadde som oftest ganske mange jern i ilden. Og hans aktivitetsnivå passet ikke bestandig like godt med å være en god barneoppdrager. Det manglet altså ikke på kjærlighet og god vilje, men det skortet nok litt på tid. For Jon M skulle også redde verden. Hans gode venn Dag Solstad ville at han skulle forbli kommunist hele livet – sånn han sjøl ble – og det klarte også Jon M å leve opp til. I hvert fall sånn noenlunde.

Noe av det flotte med denne boka er at datter Marte, som sjøl har skrevet flere sakprosabøker, vært revolusjonær og ellers ikke er helt A4, deler mange intime og nære historier med oss lesere. Og et lite miniportrett får vi også av Jon M, og av datteren sjøl og resten av familien. Ganske mye er viet familiens opphold i Afrika, nærmere bestemt i Lusaka i Zambia. Her fikk de en grundig innføring i apartheidpolitikkens grusomheter. Toril Brekke, Martes mor og Jon Ms viktigste kvinne i livet, fikk nemlig jobb der nede og tok familien, inkludert sin forfattermann, med seg. Jon M holdt ut på den første reisen, men meldte seg ut etter hvert. Tidsbegrepet er jo litt annerledes i Afrika enn i Europa. Tiden går ikke i Afrika, den kommer. På slutten sendte Jon M bare telefakser fra Norge for å holde seg oppdatert. Og kanskje vise sin kjærlighet.

I boka får vi også være med på ML-bevegelsens vekst og fall. For oss som ikke sjøl var med på denne elleville reisen, men har lest en del om den, er dette underholdende lesning sjøl om dette lang i fra er noe oppgjør med en feilslått politisk lidenskap.

Jon Ms hyppige besøk på Theatercafeen med Mare ringside blir vi også presentert for. Ikke alltid like barnevennlig de scenene heller. Dessuten leser vi om møter med Dag Solstad, pappas fotballkompis sjøl om de ikke hadde samme favorittlag. Jon M kunne gå helt i kjelleren om Brazil tapte en fotballkamp – til og med om det var mot Norge. Og det har jo som kjent også hendt. Det var nok blant de verre tinga som skjedde, og det var i utlandet (Marseilles).

Det er mulig denne boka fungerer best om du som leser har et forhold til Jon M. Likevel mener jeg den kan leses som et far-datter-portrett sånn rent allment. Her er vakre og gjenkjennende partier skrevet av ei datter som langt fra vil skjønnmale sin far eller romantisere en barndom. Jon M kunne neppe være noen lett mann og pappa å være i nærheten av når livet gikk ham imot. Og det gjorde det ikke helt sjelden. Men han var tydeligvis som katta, han var utstyrt med ni liv. På beina landet han alltid.

Et annet sterkt parti i boka er da Marte M var på Utøya og holdt foredrag for AUF-ungdommen den fatale sommeren 2011. Ja, Marte sto faktisk på terroristens dødsliste. Mens Martes daværende kjæreste Ali Esbati var der den dagen terroristen kom og reddet seg så vidt – noe han for øvrig har skrevet ei bok om. Dette var hendelser som også gikk sterkt inn på Jon M. Det var få ting han hatet mer enn terroristens ideologi.

«En bok om pappa? Nei, takk.» Det tenkte hun. Heldigvis ombestemte Marte Michelet seg en sommer for ikke lenge siden. Det kan vi alle være glade for.