JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

George Orwell ble ingen gammel mann. Født i 1903 og død 1950 skulle altså bli 47 år. Fødenavnet hans var for øvrig Eric Arthur Blair. Og hvilket ettermæle har han ikke fått! Han var den britiske forfatteren som skrev i mange sjangere. I tillegg var han journalist og kritiker. Og med sin deltakelse i den spanske borgerkrigen, må det vel være lov også å benevne ham som aktivist. Den spanske borgerkrigen skrev han også en bok fra, Hyllest til Catalonia. Her viser han at det raste en kamp i kampen – altså det nokså klassiske at venstresidepartiene som kjempet for den spanske folkevalgte republikken og mot Franco, slet med indre politiske splittelser og uenigheter. Ellers er Animal farm ei bok, en roman, det er all grunn til å nevne at Orwell sto bak.

Men det aller mest kjente verket han skrev er nok likevel romanen 1984, som han ga ut i 1949 – den siste boka fra hans hånd. Den ble nesten over natta en klassiker. Boka om storebror som ser deg, hva enn du foretar deg. En framtidsdystopi som til og med ble mer sannspådd enn kanskje forfatteren sjøl hadde tenkt seg. At det skulle være mulig sånn rett etter den andre verdenskrigen og forutse den forsøplingen av språket, kanskje særlig de klisjepregete politikerspråket, og dessuten advare mot overvåkingssamfunnet som nå særlig eierne av de digitale mediene i dag har fått gjennomført, er i seg sjøl skremmende.

Det kanskje mest interessant med denne lille pamfletten av noen av Orwells mest kjente essayer er at den knekker en svært seiglivet myte, nemlig den myten som politikere på høyresiden oftere og oftere bruker for alt hva det er verdt: At Orwell slo like hardt til høyre som til venstre. Og at 1984 var en roman om totalitære sosialistiske regimer.

Det er nok mest riktig – i den grad Orwell bør og kan settes i bås – at han var en slags anarkist. Og anarkistene har alltid slått ubarmhjertig til mot både den politiske høyre- og venstresiden. At 1984 også kan leses som en sviende kritikk mot stalinismen, er både opplest og vedtatt. Det betyr likevel ikke at Orwell forkastet sosialismen.  

I sitt berømte essay «Derfor skriver jeg» som åpner denne boka forteller Orwell at han allerede som fem eller seksåring visste at han skulle bli forfatter. Han var det ensomme barnet med trang til å dikte opp en egen virkelighet, den virkeligheten han sjøl drømte om. I dette essayet får vi vite følgende som en gang for alle bør kunne stilne debatten om hvor Orwell sto politisk: «Den spanske borgerkrigen og andre begivenheter i årene 1936-1937 ble tunga på vektskålen, og etter det visste jeg hvor jeg stod. Hver eneste seriøse setning jeg har skrevet siden 1936 har vært skrevet, direkte eller indirekte mot totalitarisme og for demokratisk sosialisme, slik jeg ser det.» For Orwell handlet det om velge side. For som han også skriver: «Det handler bare om hvilken side man velger, og hvilken tilnærming man har. Og jo mer bevisst man er sin egen politiske påvirkning, jo større mulighet har man til å handle politisk uten å ofre sin estetiske og intellektuelle integritet.»

Det han ønsket å oppnå, skriver Orwell, er å gjøre politisk litteratur til en kunstform. Så er det kanskje sånn at Jon Fosse og andre mener et sånt program både er sjølmotsigende og umulig, men dem om det. Dette var Orwells plattform. Take it or leave it.

I det nevnte essayet lister Orwell også opp fire hovedmotiver for å skrive, ved siden av behovet for å tjene penger. Disse motivene er: Ren egoisme, estetisk entusiasme, historisk impuls og politisk formål. Med politisk formål mener han altså «Et ønske om å dytte verden i en bestemt retning, å endre folks idé om hva slags samfunn de bør strebe etter.» For «Ingen bok er fullstendig fri for politiske holdninger. Oppfatningen om at kunsten skal være atskilt fra politikken, er i seg selv en politisk holdning.»

Stort bedre går det neppe an å formulere det.