JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvis du er glad i forfatteren Lars Saabye Christensen, som nylig fylte 70 år, så bør du absolutt gå å se denne filmen. Den handler nemlig i all hovedsak om ham. Hans diktning og hans liv. Riktig nok er filmen ikke lenger enn av en times varighet, men du verden hvor mye den får sagt om forfatteren som er prisbelønt med blant annet Nordisk Råds Litteraturpris. Filmen er en poetisk dokumentarfilm der forfatteren fører ordet i mesteparten av den. Ord og setninger som er like presise som de han har nedfelt i tusenvis i sine skriftlige verk. Saabye Christensen er en av de forfatterne som er svært språksterk også muntlig. Han farer sjelden med tøys og tull – han er nærmest poetisk også når han snakker.  

I denne filmen står bluesen sterkt. Saabye Christensen har ikke bare vært forfatter i 40 år, men også en del av bandet Norsk Utflukt i 30 år. Bandet hvor blant annet Notoddens Kåre Virud er frontfigur. Virud er sentral i filmen som har fått tittel etter en av forfatterens mest vellykkede setninger – en setning som han sjøl karakteriserer som både sann og poetisk.

Og det er lyrikeren som bærer filmen. Vi møter ham i studio med bandet hvor han leser egne dikt, blant annet det berømte om alle gutta, og hvor det ble av dem. Hvor var det det butta? Hvor er det blitt av alle gutta?

Scenisk befinner vi oss ikke bare i Skien og på Notodden, men også i Oslo – særlig da i Saabye-land rundt Bygdøy Allé og Skillebekk. Han er jo født i Oslo 2, men flyttet etter hvert til Oslo 3. Uten at han ble en snobb av den grunn. Skjønt, 15 år tilbrakte han og kona i Vesterålen – nærmere bestemt på Sortland, den blå byen. Også dette er med i filmen. Forfatteren vandrer gatelangs, forteller oss hva stedet har betydd for ham dikterisk og menneskelig – ikke minst den fantastiske naturen der oppe i nord. Mye av filmen er tatt opp under koronapandemien.

Det som kanskje er mest overraskende for de av oss som har fulgte forfatteren i mange år er hvor nær vi kommer ham i løpet av denne timen filmen varer. Saabye Christensen er ikke kjent for å utlevere seg sjøl til gud og enhver mann, han er ingen dyneløfter – her er han flere steder veldig personlig og nærværende. Skjønt, det blir aldri privat. Heldigvis.

Og vi får høre om hva og hvem som har inspirert ham kunstnerisk gjennom livet. For eksempel Knut Hamsun og Jim Morrison, frontfiguren i bandet The Doors. En veldig sterk scene i filmen er der forfatteren besøker Virud hjemme hos ham og de mimrer litt over hva livet har gjort med dem, og da de gjenopplever en tur de hadde sammen i New York. Det er noe magisk mellom de to aldrende kunstnerne. De lyser respekt, vennskap – ja, en slags kjærlighet. Jeg velger å kalle det blues.

Filmuttrykket, så vel bilder som lyd, er ganske røft. Mye musikk fyller lydbildet. Regissør Bjørn-Owe Holmberg kan være bekjent av dette portrettet av en forfatter som er av de mest toneangivende i vår tid, en forfatter som alltid leverer i så vel poesi som i prosa. Vi er heldige som har en så språkbevisst og musikalsk mann som Lars Saabye Christensen blant oss.