JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Reiseskildringer er en vanskelig sjanger. Ikke minst i bokform. Det bærer boka «Kiruna» av Geir Ramnefjell preg av. Den er godt skrevet, historien er underholdende nok, men den har noen andre utfordringer som kanskje hører sjangeren til.

Det som fanget forfatteren, som en gang var journalist, er en hendelse på Ofotbanen – den jernbanestrekningen som går mellom Narvik i Norge til Kiruna i Sverige og frakter malm i store mengder. Her sporet nemlig et tog av midtvinters, og Ramnefjell – antagelig med flere – lurte på om det kunne være mer enn en tilfeldig jernbaneulykke. Kunne det være russerne som sto bak? Var det terror? Hva med samene? Miljøvernerne? Malm er i våre dager kanskje blitt mer viktig som råvare enn noensinne. Og svenskene har i langt over 100 år holdt det gående for å frakte malmen fra gruvebyen Kiruna og ut til norskekysten. Sånn at resten av verden skulle få glede av malmen. Uten den, intet Kiruna.

Men i denne nord-svenske byen fins det også samer som driver med sin viktigste næring: Reindrift. Samene har her som i resten av nordre del av Skandinavia ingen ønsker om at deres næringsvei skal ødelegges av storsamfunnenes infrastruktur. Enten det dreier seg om strøm eller gruvedrift. Dette er altså et politisk betent område. Også maskiner som forbereder ei ny gruve i Kiruna var blitt sabotert uten at gjerningsperson(er) var identifisert. Sånt trigger sjølsagt skrivende mennesker, sånt kan det bli bok og fortellinger av.

Ramnefjell bestemmer seg for å dra til Narvik, ta toget til Kiruna og oppleve Ofotbanen på sitt mest spektakulære. Og sjølsagt snakke med en del folk relevant for hans gryende prosjekt: Å finne ut hva som skaper de store konfliktene rundt gruvedriften i Kiruna som forresten er en by på flyttefot. Og bakom synger det grønne skiftet som de fleste i alle aldersgrupper og andre kategorier snakker om på inn- og utpust i disse dager. For de mineralene som finnes i moderne gruvedrift skal ingen kimse av, mange av dem blir mer og mer livsviktige desto mer vi blir avhengige av smarttelefonen og andre teknologiske duppeditter. Dermed kompliseres dette bildet. Også det norske Fenfeltet i Telemark blir i denne boka brakt på banen. Her er det mye som kan sies som Ramnefjell utelater.

Men ingen skal anklage Ramnefjell for ikke å gripe tak i alle problemene som er nær tilknyttet Kirunas være eller ikke-være. LKAB, det sagnomsuste konsernet som står bak malmtransporten og gruvevirksomheten, må han sjølsagt besøke. Hovedsetet her ligger i Luleå. Og ledelsen der er ikke veldig snakkesalige. Men forfatteren setter seg på fly, leier bil, kjører tog og gjør seg sine refleksjoner.     

Og det er disse refleksjonene denne boka handler om. Og mange av disse er interessante nok, men kanskje farer han litt lett over landskapet. Veien til det grønne skiftet er brolagt med mange politiske miner. Kanskje gaper forfatteren over litt for mye. Han skal ikke beskyldes for å gå verken gruvearbeidernes, LKABs eller urfolkenes ærend – skjønt gruvedriften blir på en måte en alfa og omega som det hele kretser rundt. Arbeidsplasser og mineraler trumfer til slutt det meste. Til glede for fagbevegelsen og teknologientusiastene, til besvær for reindriftsamer og naturvernere. Og her står nå kampen. Enn så lenge.

I tillegg til at denne boka hadde tjent på en noe strammere redigering hva tematikk angår, så ville jeg nok nedtonet forfatterens deltakelse i fortellingen litt. Subjektive betraktninger hører med i en sånn bok og beriker den, mens noen detaljer av mer privat karakter er irrelevant for leserne. At vi ender opp i Narvik til slutt er imidlertid sånn en god sirkelkomposisjon skal være.