JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Romanen ”Oskespiralen” av Leander Djønne er en oppsiktsvekkende god debut. Den høstet da raskt også sine priser og gode anmeldelser da den kom ut for tre år siden. Djønne skriver i et toneleie som er en slags blanding av Jon Fosse og Tarjei Vesaas – og dermed også et nydelig nynorsk. Han savner nok Fosses hyppige gjentagelser, men «landskapet» er vestlandsk og setningene korthugde – skjønt, Djønne foretrekker å sette punktum der Fosse ville brukt komma. Ellers er romanen både psykologisk og mørk – den ville nok fått Vesaas til å nikke gjenkjennende. Menneskenes drifter er dessuten uransakelige.

I romanen møter vi en familie fra et sted på Vestlandet (Hardanger?) der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Faren, mora, sonen og broren. Dette er en bemerkelsesverdig og tagal familie. De bor på en gård der risikoen for steinras er overhengende. Faren er da også sykelig opptatt av stein. Han er imidlertid noe annet også: han er ekstremt voldelig. Ofte hjemsøkes han av et raseri som nærmest ingen ende vil ta. Koblet med rus er jo dette en farlig miks. Og det er mora som blir det mest synlige offeret for hans voldsomheter. En dag så dreper han henne.

Voldsepisoder i hjemmet er ikke uvanlig verken i skjønnlitteraturen eller i virkeligheten. Men her er den usedvanlig sterk. Det er nesten så leserne føler det på kroppen når faren utøver volden. At det hele tida befinner seg massevis av stein i umiddelbar nærhet, gjør ikke saken noe bedre. Og ille må dette sjølsagt være for de to tvillingene sonen og broren. De får som små barn med seg hva som skjer, men kan intet gjøre.

Dette scenarioet blir vi presentert for i første delen av boka. Så går det mange år. Tvillingene vokser til. Broren skaffer seg familie, han får også et tvillingpar, mens sonen soner ni år i fengsel for et drap på sin kone. Hvordan dette skjedde får vi ikke vite, men noe justismord er det neppe. Hans tid i fengslet har vært forferdelig ensomt, det er det eneste leserne får vite. Vi blir som lesere koblet på den dagen han løslates og det virkelig vanskelige livet starter. Alle med litt innsikt i kriminalomsorg veit at livet i de fri etter mange soningsår, kan være en langt tøffere utfordring enn tida bak murene. Hva faren har gjort i disse årene, får vi ikke vite. Ingen andre veit det heller.

De to tvillingbrødrene bestemmer seg for å møtes. Broren, som har blitt sterkt religiøs på sine eldre dager, har et håp om at sonen skal ta noe av det kristne budskapet til seg. Derfor ønsker han at de sammen skal dra å besøke faren på gården sånn at de kan forsones. Han skjønner nemlig det samme som oss lesere at sonen ønsker hevn over en tapt barndom. Og ikke minst over at moren er dø, noe han ikke har visst om før han slipper ut av fengslet. Ingen fortalte ham det, han skulle skånes mens han sonet sin dom. At det er faren som er morderen, er ingen hemmelighet for noen.

Vestlandsnaturen er stridbar. Så bil- og båtturen de to brødrene sliter seg gjennom på vei til faren og barndomshjemmet, blir ingen spøk. Etter mye strev, og en del hjelp av farens nabo, kommer de nå fram til slutt. Hvordan dette går, skal sjølsagt ikke røpes her. Men spenningen er bygd skikkelig opp. Stephen King kunne ikke gjort det stort bedre.

Temaet for denne romanen: Hva barndommens voldsopplevelser gjør med mennesker, har som nevnt mange flere enn Djønne behandlet litterært før. Det særegne med denne teksten er måten – intensiteten – det er gjort på. De korthugde setningene og den kraftfulle prosaen bidrar til en realisme som nesten er fysisk følbar for leserne. Dette er et forfatterskap som skal bli utrolig spennende å følge i fortsettelsen. Her ligger kimen til noe virkelig stort.