JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvem av oss, som ikke kjenner ham personlig, ville ha trodd at Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen, er en ihuga sportsentusiast, og særlig glad i langrennssport? Spørsmålet er først og fremst formulert på bakgrunn av at han i offentligheten framstår som en ganske intellektuell type med klare akademiske trekk. Men skinnet kan som kjent bedra – heldigvis! Hvis ikke hadde verden blitt for kjedelig. Høyt og lavt, hand i hand.

Og kjedelig er ikke Ellefsens sakprosabok «Afterski» som altså handler om langrennssporten, stort sett sånn den framstår i dag og sett gjennom hans briller. Ikke bare er tittelen svært fiffig der boka handler minst like mye om det som skjer etter at langrennsløperne har gått ferdig sine renn, men den har også en flott åpningssetning som går sånn: «Så blir de stående, disse tre: hopp, kombinert og langrenn. Men størst blant dem er langrennet – den av de såkalte nordiske grenene som gjennom det siste århundret har fylt nordmenns hjerter, radioapparater, tv-skjermer og ferier i vinterhalvåret.» Her har vi en tydelig referanse til Salomos høysang der kjærligheten som kjent er vinneren.

Noe har imidlertid skjedd med nasjonalsporten vår, mener Ellefsen. Og da tenker han ikke primært på at norske menn og kvinner i lang tid stort sett har stukket av med de fleste seirene. Ikke at Ellefsen ser ut til å ha så mye imot akkurat det, men dette er ikke hans anliggende med boka. Det er sjølfølelsen han her pirker i, det er her noe har skjedd. Langrennsløperne er nemlig ikke tømmerhoggere utelukkende fra de trønderske skogene lenger. Nei, i dag bor dem gjerne på Lillehammer eller i Holmenkollåsen og kan til og med være født på Oslos vestkant og være medlem i klubben Lyn. Er det penga som rår? Ja, kanskje det, men ikke bare.

For som det står på bokas omslagsside, så har skiløperne blitt profiler i en ny oppmerksomhetsøkonomi – kroppene deres har blitt salgsvarer i sosiale medier. Og dette er ikke en gang tvunget på dem, de vil det sjøl. Mens på utstyrssiden er snøkanoner og noen gigantiske smørebusser blitt altoverskyggende. Har du ikke et støtteapparat av en viss størrelsesorden, er du sportslig sjanseløs. Skulle likt å vite hva Ole Ellefsæter og Harald Grønningen hadde sag om dette.

Et annet element Ellefsen trekker fram er at alt i dag er lagt opp på publikums, og særlig TV-seernes, premisser. Nå gås det korte sløyfer hvor vi kan følger løperne mer eller mindre hele tida. Underholdningsverdien er blitt alfa og omega. TV-produsentene setter premissene.

Det kanskje mest overraskende er at Ellefsen ikke bare stiller kritiske spørsmål ved utviklingen, til arrangørene og til maktpersonene i skiorganisasjonene – nei, han legger en del av ansvaret på utøverne også. Ikoner og nasjonalhelter som Bjørn Dæhlie, Petter Northug og Terese Johaug får så skilua passer. Ellefsen underslår overhodet ikke at dette er fenomenale langrennsløpere, men en del av den utenomsportslige virksomheten deres, har han langt mindre sansen for. For som han skriver: «Når innsatsen som merkevarebygger er viktigere enn den som skiløper, er skriften på veggen tydelig: Her opphører nasjonalsporten.»  For det har ifølge Ellefsen skjedd en bevegelse. Han skriver: «Bevegelsen mot mindre og mindre skjermer, til de nå er i lommene og rundt håndleddene våre, har endret de økonomiske betingelsene for alle de sentrale kulturuttrykkene. Litteratur, musikk, billedkunst, teater og toppidrett.» Og dette levner han ingen tvil i denne boka om at han ikke liker.

Denne boka kunne fort ha blitt en surmaget tekst fra en nostalgiker som mener at det meste var bedre før teknologien kom og tok oss. Det har ikke blitt en sånn bok. Den er isteden ei bok som er høyst betimelig i sine påpekninger av de forandringene som har skjedd – og uten at den på noen måte bør frata folk som liker langrenn gleden ved å stå på sidelinja eller ligger i hjemmesofaen å heie. For såpass må vi tåle. Og boka er dessuten morsomt skrevet med sine til tider frekke vinklinger og uærbødige påstander.