JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Romanen «Norwegian Wood» av japanske Haruki Murakami er en moderne klassiker og denne forfatterens mest kjent roman her i Norge. Men et svært knippe av hans andre bøker er også oversatt til norsk. Murakami er rett og slett en populær forfatter. Og regnes hvert eneste år blant favorittene til nobelprisen.

Mange lurer på denne romanens tittel. Og legger inn en del mystikk her. Forklaringen er nok mye mer prosaisk. Romanens jegforteller, 37 år gamle Toru Watanabe, lander i Hamburg og blir over høyttalerne møtt av den kjente beatlesklassikeren «Norwegian Wood». Dermed settes tankene i sving. Og vi drar nesten 20 år tilbake i tid, til 1969 da Watanabe var student i Tokyo og forelsket i Naoko. Hennes yndlingssang var nettopp «Norwegian Wood». Altså er beatleslåta det som setter hele handlingen i gang.

Studentlivet i Tokyo er som i resten av verden preget av frigjøringens tid, av et viss opprør mot autoriteter. I Murakamis tekst er nok det seksuelle opprøret det mest talende uttrykket. Forfatteren er overraskende frittalende. Og ganske moderne tatt i betraktning av at denne romanen utkom i 1987. Murakami gir nemlig kvinnene seksuelle lyster, han gir dem tale- og handlingsrett. Ikke på alle felter, men i seksuelle spørsmål er de med. I hvert fall de to-tre hovedkarakterene i denne romanen.

Men her skildres ikke bare fri sex og opprør mot autoriteter. Like viktig er den mer dystre karakteren historien har. Frigjøringens tid har også sine ofre, den har sine grublere, folk som ikke passer inn. Sterke depresjoner følger ofte i kjølvannet av kampen for en bedre tilværelse. Den ytterste konsekvensen kan være sjølmord. For øvrig et ikke ukjent fenomen i moderne japanske kultur heller.

Men aller sterkest står nok likevel kjærligheten. Watanabe sliter med denne kjærligheten. Både den mer flyktige, men også den varige og alvorlige.

Den er en litt merkelig opplevelse å lese denne romanen nå, over tretti år etter at den kom ut. Og noen virkelighetsbeskrivelser er det mulig å smile litt overbærende av. På enkelte områder går nok «verden videre». Men det rotløse ved studenttilværelsen i Tokyo rundt 1969-1970 er det likevel mulig å kjenne igjen vesentlige trekk ved – det fins ingredienser her som nærmest er evige.

Dessuten: Murakami kan snekre sammen en historie, han veit hva som skal til for å få leserne til å ta fatt på side etter side. «Norwegian Wood» har kanskje falmet litt, men var ikke så mosegrodd som en kanskje skulle tro. Og den er samtidig verdt å lese i dette jubileumsåret for 1968-erne og det verdensomspennende studentopprøret.