JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Thomas Korsgaard er den unge, danske forfatteren som brakdebuterte med en trilogi om Tue, fattiggutten fra det bondske Jylland, for noen år siden. Bøkene er for lengst oversatt til norsk. Nå foreligger også en dagbokaktig artikkelsamling der han blant annet reflekterer over hvorfor han ble forfatter. Et sterkt ønske fra barndommen, men også sjølsagt etter en god del lesning. Av fysiske bøker – enda han i høy grad tilhører smarttelefon-generasjonen. Bra vi har noen sånne i et snart gjennomdigitalisert samfunn som levner den fysiske papirboka store sjanser.

Som i tidligere bøker skriver Korsgaard lett og ledig. Og åpent og ærlig. Her får han også anledningen til å hylle de forfatterne han sjøl digger. Overraskende mange norske, faktisk. Artikkelen der han beskriver en dag hjemme hos Vigdis Hjorth og diskusjonen om hennes mystiske pengeskap er fornøyelig.

At Korsgaard er lidenskapelig opptatt av litteratur, skriving og lesing appellerer til andre med de samme pasjoner. Han minner meg som person litt om den unge Tore Renberg.

Kritikere har karakterisert Korsgaard som en moderne arbeiderlitterat, en som skriver om og for arbeiderklassen. Dette stemmer i hvert fall om man definerer arbeiderklassen med materiell fattigdom. Han sammenlignes ofte med det franske vidunderbarnet Edourd Louis, han som slo gjennom med et brak da han utga «Farvel til Eddy Belleguele», ei bok Korsgaard også ganske tidlig i livet kom over. Og slukte med hud og hår. Den ble skjellsettende for hans egen karrierevei. Det er også likhetstrekk mellom de to forfatternes liv, uten å gå i detaljer om akkurat det.

Korsgaard vedkjenner seg bramfritt sin bakgrunn og barndom hvor ikke bokhyllene var stinne av bøker. Men han idealiserer aldri. Språket og tonen i prosaen hans, også sakprosaen, er nøktern.

«Hastetilfelle» har undertittelen «Tekster om å skrive» og inneholder lengre og kortere artikler/essayer. Alle ligger tett opp mot levd liv, akkurat som skjønnlitteraturen hans gjør. Aller best likte jeg den siste artikkelen som heter «Spørsmål fra salen». Korsgaard har holdt et foredrag på et bibliotek i Sør-Sjælland. Han gjør seg ferdig og det klassiske punktet gjenstår: Er det noen spørsmål fra salen? Korsgaard skriver at han hadde forventet den vanlige nølingen og beskjedenheten fra publikum, men raskt rekker en mann på første rad opp handa. Han snur seg mot forsamlingen. For det viser seg at det er hele salen han har et spørsmål til. Han legger armene i kors, tar en kunstpause, svetten siler og salen er stille som døden. Mannen kremter og sier: Er det noen som kan gi meg skyss til Vejle når dette er overstått?

Etter sånne tekster kan han sjølsagt skrive side opp og side ned om hvor vanskelig, men også gøy, det er å skrive. Skape noe, en virkelighet, med ord og setninger. Noe som andre, helt ukjente mennesker kan ha glede av fordi vi alle er mennesker. Vi har neppe lest siste ord fra denne fortsatt unge, lovende danske forfatteren.