JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den prisbelønte sakprosaforfatteren Erika Fatland gjør akkurat det tusenvis av skribenter har prøvd å gjøre før henne – det mange tror er det letteste av alt: Pakke sekken, ta med seg så lite som mulig av jordisk gods, aller helst bare inspirasjon og reise jorda rundt på hundrevis av dager. Men viktigst av alt: Skrive glitrende litteratur om alt det du opplever på turen. Utrolig mange har prøvd, nesten like mange har ikke fått det til. Erika Fatland, hun får det til. Gang på gang. Hennes siste bevis på det er «Sjøfareren», ei tjukk bok i denne sjangeren og dessuten vinneren av årets Bokhandlerpris. Tidligere har hun skrevet fra reiser så vel i Sovjetunionen som på tur i Himalaya, her er ingenting for høyt, for stort eller for farlig. Fatland er en sann eventyrer med skrivekløe.

Henrik Sjøfareren het en portugiser som ville se seg om i verden. Han levde på 1400-tallet. Skip var hans framkomstmiddel. I hans fotspor starter Fatland denne gangen. Hun ble nemlig en gang tipset av reiseguru Jens A. Risnæs om hun ikke kunne tenke seg å følge etter de gamle portugisiske eventyrerne og oppdagerne. Jo, det kunne hun, startet research og fant fort ut det som neppe alle nordmenn var klar over – at Portugal en gang var den dominerende kolonimakta i vår verden. Det lille landet der nede på den iberiske halvøya var slett ingen lilleputt. Nå hørte de den gangen sammen med det langt større Spania, det skal sies, men de hadde kunnskaper om båtbygging som andre ikke hadde. For det var sjøen og havet som gjaldt. Togskinner og flymaskiner var ikke påtenkt. Og nærmest på rekordtid strakte det portugisiske riket seg fra Guinea-Bissau på vestsiden av Afrika til Øst-Timor, fra Nagasaki i Japan til Amazonas i Brasil. Hvordan var dette mulig? Det var bare noe av hva Fatland ville finne ut av. Salige er de nysgjerrige, for de skal arve kunnskapen om verden.

Dermed reiser hun først med båt, deretter med diverse andre kommunikasjonsmidler. Alltid finner hun gode hjelpere. Det kan av og til se ut som det er litt Espen Askeladds metode hun bruker, at hun tar det hun finner langs veien – men sånn er det sjølsagt ikke. Her er nøye planlegging helt nødvendig, avtaler likeså. Skjønt, ei reise er alltid ei reise, det skjer bestandig en mengde uforutsette ting som aldri kan planlegges. Men Fatland har vært på tur før. Hun framstår som en slags globusens Lars Monsen.

Boka er på over 700 sider og rommer stort og smått. Kanskje kunne den vært redigert noe strammere, kanskje kunne noen navn vært droppet. Teksten er ikke bare en subjektiv reiseskildring, den er også spekket med historisk fakta fra steder Fatland besøker eller skal besøke. Hun er hele tida sjøl til stede i fortellingen, det veksles mellom århundrene. Her dukker det også opp historiske skikkelser som nok de færreste har hørt om før. Det er mye å lære. Fatland er en kunnskapsrik forfatter, men det blir aldri belærende – og det blir sjelden kjedelig.

Fatland er en forfatter som av utdannelse er sosialantropolog og behersker åtte språk. Sånt kommer sjølsagt veldig godt med i et prosjekt som dette. Det antropologiske viser seg nok tydeligst i den stilen og grunntonen denne boka er skrevet i. Teksten er totalt fri for normative elementer, her fordømmes ingen. Kulturuttrykk, enten de tilhører fremmede folkeslag fra nåtida eller en historisk urbefolkning, behandles med respekt og verdighet. Det er flott gjort. Teksten er heller ikke altfor nærsynt. Fella de fleste går i når de forsøker seg på reisereportasje er å inkludere seg sjøl altfor mye i storyen. Skribentene forteller ofte om alle de problemene de støter på underveis. Fatland gjør ikke det, hun balanserer fint.   

Med «Sjøfareren» viser Erika Fatland igjen hvordan du skal bringe sjangeren reisereportasje i bokform opp på et kunstnerisk og avansert litterært nivå. Og det vil overraske om hun har snørt igjen ryggsekken for godt. Så lenge nysgjerrigheten og skrivetrangen er på hennes nivå, kan vi nok forvente flere bøker av lignende type også i framtida. Til glede for alle oss som bare har fem ukers ferie.