JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han er den andre afroamerikaneren som fikk Nobels Fredspris. Det skjedde i 1964. Ikke alle nord-amerikanere klappet for det. Han lurte litt sjøl også, det var jo langt fra fred, og livsprosjektet hans hadde knapt startet. Men han dro til Oslo 8. desember, hilste på Kong Olav, holdt sin takketale – og dett var stort sett dett, som Marve Fleksnes kanskje ville ha sagt. Da dro han hjem til nye kamper.

Mannen er sjølsagt Martin Luther King jr, ikkevolds-idealisten og etter hvert frontfiguren i den nord-amerikanske borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, en bevegelse som rommet så mangt, og som aldri kom i nærheten av målet om likhet for loven mellom hvite og svarte i det landet som forfedrene deres ufrivillig en gang var kommet til. Rasismen lever som kjent i verste velgående den dag i dag.

Jonathan Eig (født 1964) har nå skrevet ei bok fyldig om pastor King, basert blant annet på en del nye kilder. Eig er forfatter og journalist, og har også skrevet en biografi om bokseren Muhammed Ali, også den fins på norsk. For biografien om King fikk Eig Pulitzerprisen i klassen for biografier i 2024.

Men hvem var Martin Luther King jr.? Han var sønn til senior, men hadde bare dette etternavnet ved fødselen i Atlanta, Georgia, i 1939. Fornavnet Martin Luther tok han rett og slett fra den tyske reformatoren fra Eisleben, han med de berømte 95 tesene på kirkedøra i Wittenberg. King skulle egentlig aller mest bli brannmann, men da han etter hvert våknet opp sånn åndelig, var det pastor som sin far som ble hans skjebne. Den sterke troen fulgte ham gjennom hele hans korte liv. Martin Luther, i boka ofte bare kalt M.L, så også her, oppdaget raskt at det å være svart i huden var ingen spøk, heller ikke en hundreårs tid etter den nord-amerikanske borgerkrigen hvor slaveriet var det store stridsspørsmålet. Noen som tror de såkalte framskrittet går raskt i USA? Tro om igjen!

Som for flere andre var det den berømte episoden med Rosa Parks, hun som nektet å reise seg på bussen og overlate sitteplassen sin til en hvit, som bidro til at M.L skjønte at noe dramatisk måtte gjøres. Raskt ble han en mye omtalt og ettertraktet taler, og reiste etter hvert land og strand rundt og holdt taler og prekener. Aller mest i sørstatene hvor rasismen var mest rå og åpenbar, men M.L lot seg ikke lure da han var i nord-statene heller – rasismen der var like ille, mente han, den var bare litt mer sofistikert – den ble forsøksvis skjult.

Kings store fiende da han begynte å bli berømt og samlet store menneskemasser bak sitt budskap, var FBI-sjefen J. Edgar Hoover, vaskeekte antikommunist som brukte de midlene han hadde til rådighet for å knekke M.L. Overvåking i stor stil var for eksempel ingen hindring. Det er fortsatt forstemmende å lese om hvordan såkalte demokratiske vestlige land har en historie der det å overvåke annerledestenkende mennesker er den mest naturlig ting av alt. Og som kjent er Norge ikke noe annerledesland i denne sammenhengen. Skjønt, Hoover var en møkkamann som president Lyndon B. Johnson skulle holdt seg langt unna. Det gjorde han imidlertid ikke og ble dermed stilltiende med på denne skitne politikken, ikke helt ulik den situasjonen LO-sjef Konrad Nordahl, statsminister Einar Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie også var i på om lag samme tid i Norge. I Norge var det først og fremst kommunister som var ille ute.

Og kommunist var en merkelapp som raskt ble klistret på M.L. Dog helt grunnløst. At han etter hvert ble mer og mer politisk, mer og mer aktivistisk, kanskje spesielt etter at Malcolm X ble drept i 1965 og Vietnamkrigen bare ble styggere og styggere, er et faktum. M.L sto også i spissen for en del demonstrasjoner og fredsmarsjer. Og aller mest berømt er sjølsagt I have a Dream-talen han holdt ved Abraham Lincoln-monumentet i Washington D.C. i 1963. Plutselig var han verdensberømt.

Dermed ble også attentatforsøkene hyppigere og hyppigere. I USA sitter jo våpnene løst i beltet. Det som de fleste skjønte kunne skje, inkludert Kings kone Coretta, hendte 4. april 1968. M.L. var i Memphis der det foregikk streiker blant rennovasjonsarbeiderne. Et litt ubevoktet øyeblikk på hotellrommets balkong var tilstrekkelig for en skarpskytter i nabolaget. Ei kule var nok.

Alt dette, og mye, mye mer har Eig skrevet ei god, saklig og tungt kildebelagt bok om. Heller ikke M.Ls håpløse kvinnesyn og mange utroskapshistorier, har forfatteren utelatt. For dette er ikke bare en glanshistorie. Oversettelsen, som jeg sjelden klager på, er denne gangen derimot litt stiv. Mot slutten av boka, og like etter drapet på Martin Luther King jr., skriver Eig dette: «Hans død satte landet i brann – denne kvelden og i mange år fremover. Memphis brant. Detroit brant. Washington D.C. brant. Over hundre byer brant. Utallige svarte døde. Over ti tusen ble arrestert. “Hver eneste rasist I landet har drept doktor King”, sa aktivisten James Farmer til en journalist. «Onde samfunn dreper alltid sin egen samvittighet»».

Ja, den bør Donald Trump merke seg: Onde samfunn dreper alltid sin egen samvittighet!