Ulf Ulriksen, leder Mosjøen Arbeiderlag

Et hovedproblem i Norge er at det bygges for lite boliger og at boligmassen er skjevt fordelt. I tillegg bevilges det alt for lite midler til startlån gjennom Husbanken. En undersøkelse har vist at bare 3 av 10 unge kjenner til Husbankens startlån.

Boligpolitikk er fordelingspolitikk, sosialpolitikk og distriktspolitikk.

Boligmangel er i mange tilfeller et hinder for utvikling og vekst i enkelte bransjer og områder, og kan ha negative samfunnsmessige konsekvenser. Selv om et flertall fortsatt eier egen bolig, er et velfungerende leiemarked viktig for rekruttering og etableringer i hele landet. Det norske leiemarkedet er i dag dominert av private interesser og i stor grad gjenstand for spekulasjon og ågervirksomhet.

Den norske velferdsmodellen har i stor grad vært bygd rundt fire pilarer:

– Arbeid til alle

– Gratis utdanning

– Gratis helsevesen der folk bor

– Sosial boligpolitikk

Gjennom de siste 30 årene etter Willoch-perioden har vi latt boligmarkedet utvikle seg i feil retning. Samtidig som åtte av ti personer i dag bor i egen bolig, må åtte av ti ungdommer har hjelp til sin første bolig. Dette betyr at ungdom som har foreldre som enten kan kausjonere eller gi hjelp på annen måte, kommer inn på boligmarkedet, mens de som ikke er så heldige, blir stående utenfor på et uoversiktlig leiemarked.

Det har dannet seg et nytt klasseskille i landet mellom dem som kan og dem som ikke kan skaffe bolig ved egen hjelp!

Arbeiderpartiet må derfor gå inn i valgkampen for de neste fire årene med følgende boligpolitiske prinsipper:

– Egenkapitalkravet for kjøp av bolig for førstegangsetablerer må reverseres.

– Det må vedtas en langsiktig plan for økt boligbygging.

– Husbanken må gjenetableres som boligpolitisk instrument og lånerammen må økes betydelig.

– Studentene må vekk fra det ordinære leiemarkedet, bygg flere studentboliger.

– Boligspekulasjon må forhindres, øk ligningsverdien på sekundærboliger og næringseiendom til 50 prosent av markedsverdien.

Fra å være et land med sterk boligregulering og politisk styrt boligpolitikk fram til 1981, har Norge nå et av Europas minst regulerte boligmarked. Dette er et alvorlig hinder for ungdom som skal inn på boligmarkedet, men også for mobiliteten i samfunnet, noe som igjen er en trussel mot næringsutvikling og arbeidsplasser.

Det er på tide med et boligpolitisk løft gjennom et langsiktig boligprogram som gjør oss i stand til både å vinne valget til høsten, men også på ny å gi boligpolitikken den plass den en gang hadde i bygginga av velferdsstaten.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 6/2013)