Lars West Johnsen

Når dagen er over, når jobben er gjort på det som med rette er kalt det viktigste politiske verkstedet i landet, LOs kongress, forsvinner 315 fagforeningstopper, journalister og et fullmønstra LO-mannskap tørste ut i Oslo-ettermiddagen.

Rett over gata for bastionen Folkets Hus serveres skummende drikke av uorganiserte ansatte i et milliardbygg eid av fagforbundet Industri Energi.

Denne uka har delegater fra hele landet for første gang på fem år vært samlet i Oslo for å diskutere veien videre, for fagbevegelsen og landet. På dagsorden har framtidas pensjon og framtidas industri stått øverst. Det er ikke småtteri. Og det spares ikke på ordene. LO har makt til å tvinge igjennom mye. Heldigvis, for fagbevegelsen har en hovedrolle i den suksessrike historien om Norge.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik vil fortsette i tre nye år fram til kongressen igjen er i rytme i 2025. Målene hennes for den perioden er kampen mot ulikheten, det grønne skiftet og å runde én million LO-medlemmer. Skal LO nå den milepælen må den fange ungdommen, og særlig de som jobber innen tjenesteyting i privat sektor. Det mangler bare noen tusen.

Et stort LO er et slagkraftig LO. Men giganten sliter med tilveksten, selv om koronaen fikk noen til å våkne og forstå kraften og tryggheten i fellesskapet. Organisasjonsgraden i Norge er bare på rundt 50 prosent. Halvparten av disse igjen er tilknyttet forbund under den store, røde paraplyen til Peggy på Youngstorget. Under den er det plass til flere.

Mens fire av fem i offentlig tjeneste er organisert, er andelen 38 prosent blant de privat ansatte. I stat og kommune er oppslutninga stabil, oppsiktsvekkende stabil. I offentlig sektor var organisasjonsgraden identisk i 1995 og 2017. I privat sektor siver lufta sakte, men sikkert ut av ballongen. Færre og færre organiserer seg. Dårligst oppslutning finner man blant de som driver med tjenesteyting, innen salg og service. En av fem er organisert.

«Det må utvikles nye kreative løsninger i rekrutteringsarbeidet», heter det i forslaget til nytt organisasjonsprogram. LO sliter med at hvert tredje medlem ikke lenger er yrkesaktiv. I Landsorganisasjons ruller er det over 300.000 som er ute av arbeidslivet. Og det er 10.000 færre yrkesaktive medlemmer enn det var i 1986. Skal LO nå millionen og opprettholde tariffmakta, må den tiltrekke seg flere medlemmer.

«Spesielt fokus må rettes inn på områder med lav organisasjonsgrad og der LO står i fare for å svekkes. Dette innebærer økt innsats i bransjer preget av lav lønn og usikre arbeidsforhold», mener LO sjøl.

Ifølge forskerne i Fafo er det godt over 300.000 uorganiserte innen servicesektoren. Om den andre kilden til vekst, den nye klassen med høyt utdannede akademikere, er kampen langt tøffere. Det er mange om det beinet.

Mandag fikk Ap-legenden Martin Kolberg fagbevegelsens hederspris. Kolberg brukte tida på scenen godt og understreket at det er en helt grunnleggende motsetning mellom kapital og arbeid, mellom venstre og høyre, mellom de som anerkjenner viktigheten av et organisert arbeidsliv og de som ikke gjør det. Som Høyre, som heller kjemper for retten til et uorganisert arbeidsliv. Dagen etter fulgte Industri Energi-bautaen Are Tomasgard opp på vegne av LO-ledelsen og sa at LO vil beskytte arbeidsfolk, sikre fast stillinger og legge til rette for enda mer organisering.

Men hva skjer når LO selv er kapitalisten? Tomasgards eget forbund Industri Energi kjøpte i 2012 bygningene rett over veien for Folkets Hus gjennom selskapet Industri Energi Holding AS.

I februar 2018 åpna det såkalte Youngskvartalet til stor applaus og åtgaum fra byantikvaren og med hederspris fra Norsk Eiendom. For forbundene som flyttet inn, var det nærmest som å innta hellig grunn ved Youngstorget. På gateplan i kvartalet lå det mange unge, hippe spise- og skjenkesteder, som skal sikre den økonomiske bærekraften i milliardinvesteringen.

Under LOs pågående kongress flokker delegatene nettopp hit til praktbygget på hjørnet for å nyte en øl eller fem på ett av sju serveringsstedene. Bak tappetårnene og på kjøkkenet står nettopp de menneskene LO har pekt ut som den viktigste gruppa å nå, unge folk som yter tjenester i privat sektor. Men i Industri Energis eget bygg drives det uten tariffavtaler.

Ledelsen i selskapet som driver barene og restaurantene i bygget, sier «vi er ikke bundet av noen tariffavtale». Det er heller ingen krav fra Industri Energi om dette.

«Vi oppfordrer alle til å benytte plasser med tariffavtale!». Det var meldinga fra Fellesforbundet i Oslo for et par år siden. Men med en organisasjonsgrad på litt over 20 prosent, er det ikke lett å gjøre de rette individuelle valgene som brukere av byen. Eller som utleier, selv om man burde kunne forvente mer. For det er mulig å finne samarbeidspartnere i Oslos uteliv som har tariffavtale for sine ansatte. Men kanskje må ølen bli litt dyrere, eller leia litt lavere. Det kan fort koste å ha prinsipper.

Det er ikke lett, men det burde vært mulig å fylle et bygg eid av fagbevegelsen med virksomhet som underbygger bevegelsens prinsipper. I LO-sekretariatets innstilling til nytt handlingsprogram hylles Oslo-modellen og en myndig offentlig holdning for et anstendig arbeidsliv: «Det offentlige må fortsette å gå foran i arbeidet for et seriøst arbeidsliv. Vellykkede modeller som Oslo-modellen og Telemarksmodellen må legge grunnlaget for en «Norgesmodell», der offentlige myndigheter stiller krav som sikrer faste ansettelser, fagutdanningenes stilling, styrket organisasjonsgrad, lønn etter tariffavtale og bærekraft».

Liv og lære, teori og praksis. LO mener staten skal gå foran, men også LOs forbund må bruke sin eiermakt. For det er et paradoks at mens LOs framtid ligger i servicesektoren, stiller ikke Industri Energi krav til virksomheten i eget hus.