Hvem var Werna Gerhardsen?

Hanne Mauno/Dagsavisen

– Dette var Makta før «Makta». Bare mye råere, sier forfatter Sigrun Slapgard om Werna Gerhardsens livshistorie, som nå kommer i bokform.

Men mens TV-serien «Makta» tok for seg Gro Harlem Brundtland og maktkampene i Arbeiderpartiet på 1970- og 1980-tallet, ville en eventuell dramaserie om Werna Gerhardsen måttet handle om hennes liv som statsministerfrue i det samme partiets maktkamper og strider på 1950- og 1960-tallet.

Det finnes likevel en link mellom de to kvinnene, Gro Harlem Brundtland og Werna Gerhardsen, selv om det var en hel generasjon imellom dem.

Da Gro var ei lita jente i arbeiderbevegelsens barneorganisasjon Framfylkingen, var Werna hennes myndige leder. I en tid med ytterst få kvinnelige politikere og lederskikkelser, ble statsministerfruen Werna et forbilde for den senere statsministeren Gro.

Men Gro syns også at Werna kunne være litt streng, forteller hun i Slapgards nye bok.

Gro var voksen og var blitt kjæreste med Arne Olav Brundtland da Werna kom bort til henne på gaten og sa, visstnok i en pågående og autoritær tone: «Er det virkelig sant at du har funnet deg en Høyre-mann?»

Gro ble så satt ut at hun bare mumlet brydd: «Ja, men jeg vet jo ikke om det varer».

Jenta fra Løkka

Dagsavisen møter forfatter og tidligere utenriksjournalist Sigrun Slapgard på en kafé like om hjørnet for Leirfallsgata på nedre Grünerløkka.

Bygården med den lille leiligheten Werna delte med sin alenemor Klara, er for lengst borte. Det samme er fattigdommen og røyken fra fabrikkene. Men den livlige handlegata Markveien eksisterer jo fortsatt i beste velgående.

– Werna elsket Markveien, og hun og de andre ungene i området her lekte nede ved Akerselva, forteller Slapgard, som har kalt boka om Werna for «Jenta fra Løkka».

Werna Gerhardsen, norsk politikks førstedame i årene etter krigen. 

Svein Sturlason/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Løkkajenta ble født i 1912 og vokste opp i små kår her i området, i en tid der Arbeiderpartiet ennå ikke var blitt et mektig regjeringsparti med full styring på samfunnsutviklingen.

Werna oppdaget tidlig at Norge var et brutalt klassesamfunn der det var stor forskjell på folk. Likevel hadde hun etter faren fått det gjeve overklasse-etternavnet Christie. Men faren var alkoholisert, omtalt som «en døgenikt» og døde tidlig av Spanskesyken.

Like tidlig ble Werna medlem av Oslo Arbeidersamfunds barnelag, et sosialt aktivitetstilbud til arbeiderbarn, der de fikk leke, danse, synge og lære. De fikk foredrag om barnearbeid og bolignød, om morse og om førstehjelp, og Werna sto på scenen på korkonserter og i teaterforestillinger.

På et møte i Oslo Arbeidersamfund i 1924 la den 27 år gamle Ap-politikeren og aktivisten Einar Gerhardsen merke til den 12 år gamle Werna. Hun skulle opptre med en sang, men hadde vansker med å bli hørt i forsamlingen. Einar løftet henne opp og plasserte henne på et bord. «Nå kan du synge!» sa han.

– Ufortalt historie

Sommeren 1930, da Werna skulle fylle 18 år, ble de to offisielt et par. Da arbeidet Werna i delikatessekjøkkenet til Oslo Samvirkelag.

Hun ville egentlig bli lærer, men det ble for dyrt. Men hun var fortsatt aktiv i arbeiderbevegelsen, og et år var hun den eneste kvinnelige delegaten på Kjøttindustriarbeidernes landsmøte.

Da Einar og Werna giftet seg i 1932, måtte hun slutte å jobbe. Slik var tiden da. I stedet begynte hun sitt liv som kona til Einar Gerhardsen, 20 år gammel.

Men hvorfor skrive en hel, tjukk bok om en dame som tilfeldigvis «bare» var gift med Einar Gerhardsen?

Det var jo han som satte så dype spor etter seg, som Norges statsminister i til sammen 20 år, som den milde og folkekjære «landsfaderen», som hovedarkitekten bak den velferdsstaten som for alvor vokste fram etter krigen?

– Jeg mener Werna fortjener en bok i kraft av seg selv, og det at ingen har skrevet om en hennes krigsinnsats, mener jeg er en forsømmelse i norsk historieskrivning, sier Slapgard, som har brukt nærmere fem år på dette bokprosjektet, og har kartlagt det som er av kilder til hennes liv.

Forfatter Sigrun Slapgard har tidligere skrevet prisbelønte biografier, blant annet om krigskorrespondenten Lise Lindbæk. Her er hun i Werna Gerhardsens barndomsgate, Leirfallsgata på Grünerløkka. 

Hanne Mauno/Dagsavisen

Hun har saumfart biografier og arkiver både i Norge og Russland, fått tilgang til upubliserte bokmanus, og intervjuet en rekke muntlige kilder, blant dem to av Wernas barn, Torgunn og Truls.

Både de to og yngstesønnen Rune Gerhardsen har gått bort nå.

– Det var særlig etter en samtale jeg hadde med Torgunn, som fikk meg til å tenke: «Her er det mye ufortalt historie».

Motstandskvinne

Blant annet har Slapgard funnet kilder på at Werna Gerhardsen spilte en sentral rolle i det illegale motstandsarbeidet i Oslo under 2. verdenskrig, mens mannen hennes satt i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Hun trekker også fram Wernas lange lokalpolitiske karriere i Oslo, som medlem av råd og utvalg, hun var en periode fungerende formann i Oslo Arbeidersamfund, og bystyrerepresentant i 20 år.

Aller mest kjent er hun nok for sitt bidrag til Framfylkingen, som «tante Werna» for et par generasjoner arbeiderbarn, og som en viktig pådriver for stiftelsen av helsesenteret Frambu, som tar seg av barn med sjeldne diagnoser.

– Jeg har tenkt på hva som er den største forskjellen på Einar og Werna. Der Einar var samfunnsarkitekten, som tenkte strategisk og trakk opp og så de store linjene, var Werna den som var med på å bygge velferdsstaten, stein for stein, men nedenfra, sier Slapgard til Dagsavisen.

– Helt fra hun var liten, må hun ha hatt denne klare overbevisningen: «Alt kan vi få til, bare vi gjør det sammen». Men der Einar var tenkte seg om før han sa noe, var Werna direkte og åpen. Hun var ikke redd for å komme med kritikk, og det hendte at hun trampet skikkelig i klaveret.

Politikkens førstedame

Wernas liv som en slags norsk politikks førstedame startet rett etter krigen, da mannen Einar ble statsminister. «Som statsministerfrue kunne hun valgt en tilbaketrukket tilværelse, men gjorde det motsatte», skriver forfatteren i boken.

«Hun ble lokalpolitiker og aktivist. Werna nølte ikke med å markere seg overfor menn som Haakon Lie, Martin Tranmæl eller Trygve Bratteli».

«Hu Werna, hun var ei merr», blir Haakon Lie sitert på i boken, og det kommer tydelig fram at også Martin Tranmæl syntes Werna la seg borti altfor mye og at han ergret seg over mye ved henne.

Hun var energisk, direkte og tok mye plass, og fikk tidlig fiender i partiet. Utad var hun en glamorøs og sjarmerende «førstedame», som «alle» i Norge var på fornavn med, og som gjennomførte muntre intervjuer med selveste Erik Bye i NRK.

Som kona til statsministeren møtte hun stadig kjente mennesker, som USAs presidentpar John F. og Jaqueline Kennedy, og Sovjetunionens Nikita og Nina Khrusjtjov.

– Hun var nok framfus, og jeg har snakket med ulike kilder som beskriver henne som alt fra psykopat og en sviker, til en idealist som kjempet for barnas sak. Hun har tydelig vakt sterke følelser i folk, og svaret du får kommer an på hvem du spør. Jeg har fått så mange synspunkter på Werna at jeg iblant har lurt på om de snakker om en og samme person, smiler Slapgard, som spurte Gro om hvorfor hun Werna ble så omstridt.

– «Hun var jo litt streng, da!» sa Gro, ifølge forfatteren.

– Men hun la til: «Men du vet, det er sånn med idealister, de blir fort litt firkanta». Werna gikk så inn for saker, at folk kunne føle seg tråkka på.

1964: Sovjets leder Nikita Khrusjtsjov er på offisielt besøk i Norge.  Statsministerfrue Werna Gerhardsen konverserer med Sovjets førstedame, Nina Khrusjtsjov. 

NTB

Rykter og svertekampanjer

Internt i Ap gikk ryktene om Werna, og de startet tidlig, ikke lenge etter at hun ble statsministerfrue første gang. De tiltok for alvor på 1950-tallet, da den kalde krigen var ekstra iskald og frontene i partiet var steile.

Det het blant annet at Werna «sto i» med yngre menn i partiet, som Gro Harlem Brundtlands far Gudmund Harlem. At hun ikke tålte kritikk, og at hun hadde en uheldig politisk påvirkning på mannen sin, landsfaderen.

I perioder oppsto det rene svertekampanjer mot Werna.

Slapgard mener det er vanskelig å si om hvor mye av baksnakkingen skyldes tidens kvinneforakt, eller politisk uenighet og maktkamp internt i Ap. Noen kretser følte dessuten uvilje mot det dominerende Gerhardsen-dynastiet i norsk politikk.

– Men at alt dette var en uheldig miks, er sikkert. Gro hadde det tøft med ryktespredning og sverting i sin tid, men Werna hadde det nok atskillig tøffere, mener Slapgard.

For i det minste ble ikke Gro beskyldt for å være hemmelig KGB-agent som «svek sitt land».

Kommunistfrykt

Både Einar og Werna Gerhardsen var i unge år preget av begeistringen den norske arbeiderbevegelsen følte etter den russiske revolusjon i 1917. Einar kalte seg kommunist i de første årene etterpå, det samme gjorde den senere kommunistjegeren og LO-lederen Konrad Nordahl.

Med tiden brøt Ap med Den kommunistiske internasjonale (Komintern), og ekteparet Gerhardsen ble stadig mer kritisk til det landet som skulle bli Sovjetunionen. Men de foretok flere offisielle reiser dit, og Einar sto for en utenrikspolitisk linje der han ville ha dialog, avspenning, beroligelse overfor Sovjet, og ønsket ikke amerikanske baser på norsk jord.

Samtidig var Einar Gerhardsen også den som ble så opprørt over den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i 1948, at han holdt sin berømte Kråkerøy-tale. Der tok han sterkt avstand til NKP og norske kommunister. I 1949 førte han som statsminister Norge inn i Nato.

Likevel fortsatte ekteparet Gerhardsen å omgås sine sovjetiske venner og bekjentskaper, selv etter at de fikk vite at en av dem var KGB-agent.

– De fortsatte, selv om både Einar og Werna godt visste at det provoserte folk. Men det var som om de ville si utad at de sto for det, mener forfatteren.

«Et intimt forhold»

Det verste ryktet som gikk om Werna, var at hun hadde et forhold til KGB-agenten Jevgenij Beljakov, og at hun dermed kunne sees på en trussel mot rikets sikkerhet.

Overvåkingspolitiet opprettet observasjonssak på henne, ifølge Slapgard, og fulgte med når hun møtte russere.

Men de som virkelig grundig gikk inn for å overvåke statsministerens kone, var folk i Ap. En av dem var journalist i forløperen til Dagsavisen, Arbeiderbladet.

Arne Hjelm Nilsen rapporterte ikke bare til sine lesere, men også til LO-leder Konrad Nordahl og partisekretær Haakon Lie, som ledet kommunistjakten i egne rekker.

Striden om Norges forhold til USA, Sovjetunionen og kommunismen herjet internt i Ap i mange tiår etter krigen, og førte til overvåking av partifeller, noe Lund-kommisjonens rapport avdekket da den kom i 1996.

«Glansbildet revner»

Mange år senere, over 20 år etter Wernas død i 1970, hadde Arbeiderbladet et førstesideoppslag som handlet om innholdet i den da avdøde Konrad Nordahls andre bind av «Dagbøker». Der skriver han blant annet at han mistenker Werna for å ha «et intimt forhold» til Beljakov, og at statsministerfamilien muligens var utsatt for russisk infiltrasjon.

«Rykte-bombe om Einar og Werna» og «Glansbildet revner», var titlene i Arbeiderbladet i 1992, med sitat: «Werna og Beljakovs intime omgang er ille».

– Avisen kunne ikke dokumentere at det var slik. Jeg sier ikke at avisen i dag ville blitt dømt i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Men jeg stiller spørsmålet om hva som hadde skjedd hvis saken hadde blitt meldt inn i dag, sier Slapgard, som mener Arbeiderbladet kunne gjort mer for å verifisere ryktene.

I 1992 var både Gerhardsen-ekteparet og Nordahl for lengst døde, og kunne nødvendigvis ikke komme med noen samtidig imøtegåelse.

BESKYLDT FOR SVIK OG UTROSKAP: Her er Werna og Einar Gerhardsen på Framfylkingens internasjonale leir på Bogstad, juli 1955. Mellom Einar og Werna sitter KGB-agenten Jevgenij Beljakov. Bak Einar Gerhardsen sitter Victor Grusjko, sjef for KGB's etterretning.

Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

– Ikke dokumentert

Sigrun Slapgard har forsøkt å ettergå disse KGB-ryktene om Werna, for å se om det kanskje var sant at hun «svek sitt land».

«De mest skandaløse påstandene, som går ut på at hun skulle blitt forført av KGB og hatt et intimt forhold til KGB-agenten Jevgenij Beljakov, er fortsatt ikke blitt dokumentert», skriver hun i boken.

Hun har sjekket med nyere forskning og fått tilgang til hemmelige russiske dokumenter. Hun støtter seg også på undersøkelser i Stasi-arkivet.

– Det er ikke min rolle å opptre som en slags forsvarsadvokat for Werna. Du kan dessuten ikke frikjenne eller renvaske noen når det aldri har blitt presentert dokumenterte anklager. En fiksjon kan ikke motbevises, og rykter har en lei tendens til å leve et langt liv, sier Slapgard.

– Men jeg tror Werna var ganske udiplomatisk, noen ganger uhøflig og direkte, og kanskje uforsiktig i det hun sa om andre mennesker. Det er jo ikke kriminelt, men det er ikke veldig klokt heller. Men det er altså ikke klart dokumentert at hun gikk i KGB-fella, sier Slapgard, og forteller om en samtale hun hadde med Gro Harlem Brundtland under arbeidet med boken.

– Gro sa til meg: «Glem Konrad Nordahl! På den tiden kritiserte de alltid kvinner som hadde nesa opp».

Jordbæråkeren i Armenia

Historikeren Finn Olstad tviler også på at det var noe hold i ryktene om at Werna hadde hatt et forhold til en KGB-agent.

Han skrev i sin tid en biografi om Einar Gerhardsen, og fikk i et intervju noen opplysninger om at det ikke var noe i ryktene om et forhold under Russland-turen, sier Olstad til Dagsavisen.

Han tenker på en reise i regi av Statens ungdomsråd og AUF i 1954, der Werna ble avbildet side om side med Beljakov i en jordbæråker i Armenia.

Men Olstads kilde ville ikke bli sitert. Han sier samtidig at selv om han ser Werna som et utadvendt, politisk menneske, mener han at hun ikke hadde den helt store påvirkningskraften på Einar Gerhardsens generelle politikk i etterkrigstiden.

– I alle fall ikke så mye som kanskje Haakon Lie og andre så for seg. Ikke mer enn at to politisk interesserte ektefeller snakker sammen, mener Olstad.

– Helt forferdelig

Werna Gerhardsens eldste barnebarn, Anne Lieungh, husker godt skandaleoppslagene i Arbeiderbladet i 1992, og debatten som fulgte.

– Vi i familien syns jo det var helt forferdelig da det sto på. Medietrykket var sterkt, sier Lieungh til Dagsavisen.

– Det var ille, og det var ikke så lett å imøtegå dette. Hva i all verden skulle vi si? Jeg mener å huske at Rune (Gerhardsen) på et tidspunkt gikk ut og sa: «Dette kan ikke være sant». Moren min, Torgunn, sa også til Erling Borgen da han lagde dokumentarserie om bestefaren min: «Så dum var hun ikke». Derfor er jeg glad for den jobben Sigrun Slapgard har gjort nå: Hun har forsøkt å ettergå de kildene som finnes, og ikke funnet noe som tyder på at er sant. Med mitt kjennskap til mormor, så anser jeg også dette som usannsynlig, understreker Wernas eldste barnebarn.

– Den første store sorgen

Selv fikk Werna Gerhardsen aldri vite om skandaleoppslagene mange år etter at hun døde av kreft i 1970. De som trodde at hun kom til å bli tidlig enke siden hun hadde en 15 år eldre ektemann, tok helt feil. Det ble Einar Gerhardsen som måtte leve som enkemann i 17 år, fram til sin død i 1987.

Werna hadde fått seks barnebarn da hun døde. De to yngste, Marte og Mina, ble født senere. Det eldste barnebarnet Anne var 13 år da mormoren døde, og husker minnesamværet etter begravelsen i januar 1970.

– I februar flyttet moren min, faren min og vi tre søsken inn sammen med bestefar der han bodde i Sofienberggata, så han ikke skulle være alene, forteller Lieungh.

– Det var den første store sorgen i livet mitt. Jeg var veldig knyttet til mormor. Hele det første leveåret mitt bodde jeg sammen med henne, og hun var min dagmamma. Derfor fikk vi nok et ekstra nært forhold, sier hun til Dagsavisen.

– Vi var mye sammen, og jeg husker henne som en nær, varm og tilstedeværende mormor, som sydde og strikket og laget dukketøy, og som tok meg med på tur. Men hun kunne være litt streng, og var veldig opptatt av å formidle videre sine verdier til oss, forteller barnebarnet.

– Som niåring fikk jeg en biografi om Theodor Kittelsen, for at jeg skulle lære om ham. Den var jo skrevet for voksne, og jeg syns som niåring at den kunne være litt tung å komme gjennom. Da mormor en kveld tok meg på fersken i å lese Donald Duck i stedet, sa hun skuffet: «Nå ble jeg lei meg».