Herman Bjørnson Hagen, Dagsavisen

– Hva gjør du når du blir utsatt for et terrorangrep og datteren din rett og slett blir henrettet? Du kan legge deg ned, eller du kan reise deg og gjøre noe med det. Det var ikke lett i starten, men jeg skjønte at det var det jeg måtte gjøre for å komme meg videre.

77 liv. 77 søyler. En trapp. En kai.

Fra det nyåpnede nasjonale minnestedet for de drepte under terrorangrepet på Utøya og Regjeringskvartalet 22. juli 2011 kan man se rett over til øya der terroristen Anders Behring Breivik drepte 69 mennesker under AUFs sommerleir. Åtte mennesker ble også drept av bomben i Regjeringskvartalet i Oslo tidligere samme dag.

Elleve år etter angrepet skal minnestedet på Utøykaia, der ferjen MS «Thorbjørn» tar til kai for å frakte folk til og fra øya, for første gang brukes under en minnemarkering på selve dagen.

– Det betyr utrolig mye for de berørte at minnestedet på Utøykaia endelig er på plass. Det skaper en ro, og det er godt å bli ferdig med det kapittelet og kunne minnes de som ble drept, de som ble forandret for alltid og de som hjalp til den dagen, sier Røyneland.

Tilbake på Sundvolden

Røyneland har ledet den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-angrepene siden 2015, men har vært engasjert i gruppen siden 2011.

22. juli og dagene før samles støttegruppen og pårørende på Sundvolden hotell, hotellet som tok imot overlevende og pårørende fra Utøya etter angrepet. Der også Røyneland og familien håpte på å gjenforenes med datteren Synne.

Først flere dager senere fikk de vite at den 18 år gamle datteren ble skutt og drept av terroristen.

– Hvordan føles det å være tilbake der?

– Akkurat nå føles det veldig greit å være her, men det var veldig spesielt de første gangene.

En lettelse for mange

Tilbake til det nasjonale minnestedet. Røyneland sier de andre pårørende hun og støttegruppen har hatt kontakt med også er veldig fornøyde med at minnesmerket nå er åpnet for offentligheten.

– Det har vært en del motsetninger og vonde diskusjoner rundt det nasjonale minnestedet. For eksempel om odden utenfor Utøya. Det er en lettelse for mange at Utøykaia nå er åpnet, sier hun.

Lisbeth Røyne (t.v.) sammen med daværende AUF-leder Mani Hussaini ved minnesmerket på Utøya noen dager før fireårsmarkeringen i 2015.

Jon Olav Nesvold

I 2015 ble minnesmerket «Lysningen» ferdigstilt på Utøya.

– Hva er forskjellen mellom minnesmerkene på Utøykaia og på selve øya?

– Forskjellen er at minnestedet på Utøya er privat, det er ikke et minnested alle kan komme til, og det går heller ingen organisert båttrafikk ut dit. Derfor er det viktig for befolkningen å kunne komme til Utøykaia. Det er også tilrettelagt med gode parkeringsmuligheter som gjør det enklere å besøke minnestedet, noe som er veldig viktig. Dette er et nasjonalt minnesmerke, det var jo en nasjonal traume vi opplevde etter 22. juli 2011.

Røyneland mener også det er viktig å ha et nasjonalt minnesmerke for fremtidige generasjoner som skal høre historien om terrorangrepet.

– Det er kanskje enklere å fortelle barn om hva som skjedde når man står ved et minnested. Det var jo der de overlevende og skadde kom i land under og etter angrepet, også er det veldig fint utsyn mot Utøya, både fra minnestedet og fra toppen av veien der man kommer ned.

– Er du bitter for at det har tatt elleve år å få på plass det nasjonale minnesmerket?

– Bitter er jeg ikke, men det har vært en reise for oss alle. Det er nok en grunn til at det har tatt elleve år. I Norge har vi jo ikke noe erfaring med nasjonale minnesmerker etter terrorangrep. Tiden gjør noe med oss, og jeg tenker at vi bare får være glade for at det endelig er på plass.

Omstridt, forsinket og dyrt

Det nasjonale minnestedet for de drepte under 22.-juli massakren har, som Røyneland trekker fram, skapt mye diskusjon. I 2014 ble det besluttet at minnesmerket «Memory Wound» skulle dele en odde på Sørbråten nord for Utøya, det møtte mye motstand fra naboer som mente at minnesmerket ville minne de på den vonde dagen i 2011.

For å løse konflikten foreslo AUF i 2017 å legge minnesmerket til Utøykaia, noe som fikk støtte fra regjeringen. Igjen saksøkte en gruppe naboer staten. På sensommeren i 2020 startet byggearbeidene, som ikke lenge etter ble satt på vent i påvente av en dom i søksmålet. Ringerike tingrett besluttet at minnesmerket var lovlig, og bygningsarbeidene kunne starte igjen.

Minnesmerket sto ikke ferdig til tiårsmarkeringen i 2021 og Statsbygg skylte både på pandemi, nye krav og rettssak for forsinkelsen.

Det nasjonale minnesmerket på Utøykaia består av 77 bronsesøyler. En søyle for hvert offer. 

Lise Åserud

– Utøya er et åsted, og vi har forholdt oss til 85 forskjellige familier de siste årene. Staten har brukt ti år, men har fortsatt ikke klart det. Det har vært en dårlig prosess, sa daglig leder på Utøya, Jørgen Watne Frydnes, til NTB den gangen.

Tidlig i år ble det også meldt om at prisen for minnestedet også økte fra 500 millioner kroner til rundt 700 millioner. 18. juni ble endelig minnestedet åpnet.

Flere markerer lokalt

– I fjor hadde vi en stor tiårsmarkering. Hvordan blir det med en mindre en i år?

– Jeg tenker det blir fint, vi forventer ikke like mange som på tiårsmarkeringen. Det er nok mange som også velger å markere dagen lokalt i år, sier Røyneland.

Hun opplyser at det torsdag formiddag var 128 berørte påmeldt til åpen dag på Utøya samme dag. På selve markeringen på Utøya fredag 22. juli var det påmeldt 168, men Røyneland regnet med det var noen som hadde glemt å melde seg på. Hun anslår at det kommer rundt 200 på markeringen.

– Torsdag velger mange å reise over til øya i fred og ro, når det ikke er en stor markering og presse til stede.

Terroristen skal ikke diktere

22. juli-terroren blir et stadig fjernere minne for mange. Men en ting er Røyneland sikker på: At vi kommer til å markere 22. juli i lang tid framover.

– Hvordan vi kommer til å markere dagen om ti år er umulig å si, men det konseptet vi har i dag er veldig enkelt og verdig. Det består av kransenedleggelse, taler og opplesning av navnene til de som ble drept, og jeg tror ikke vi kan forenkle det mye mer enn det.

Her fra tiårsmarkeringen på Utøya i 2021. Her fra venstre: Kronprinsesse Mette Marit, prinsesse Ingrid Alexandra, Lisbeth Røyneland og AUF-leder Astrid Hoem. 

(Beate Oma Dahle / NTB / POO

Hun legger også til at mange berørte sier det er en trygghet i at markeringen er nokså lik hvert år, da slipper de noen overraskelser på den allerede vanskelige dagen.

– Hvordan forholder man seg som pårørende til at det ekstreme tankegodset fortsatt er til stede i samfunnet – noe som nylig ble satt lys på etter skytingen på London pub og Per på hjørnet?

– Det er forferdelig å forholde seg til det, men vi må rett og slett gjøre det. Det er vanskelig å prate om fordi det er så utrolig mørkt, men etter tiårsmarkeringen har vi blitt flinkere til å kalle en spade for en spade. Det finnes mye fremmedfrykt, derfor er det så viktig å kunne prate om det, ikke bare for politikere og på minnemarkeringer, men også rundt middagsbordet – i det daglige, sier Røyneland.

Hun understreker også at det ikke er viktig at ikke gjerningsmannen skal diktere når temaet blir tatt opp. Senest i januar var saken om Breiviks begjæring om prøveløslatelse oppe i retten. Dette ble av flere avfeid som et PR-stunt, og retten konkluderte med at han ikke skal prøveløslates. Dagbladet fikk også kritikk for å ikke sensurere sendingen fra rettssalen, der Breivik blant annet gjorde nazihilsen til dommeren og ytret ideologiske budskap.

– Det skal ikke være en terrorist som setter fokuset, mitt ønske er at det blir fokus på disse temaene uansett. Vi gjør så godt vi kan og snakker om det hver gang vi får mulighet, det skaper nok også større forståelse for hva vi jobber med som støttegruppe.

Drives av å gjøre noe

– Hva har det kostet deg å ha en så fremtredende rolle i en så vond sak?

– Det er vanskelig å si, men det har kostet mye, det har det. Samtidig har det gitt meg mye personlig. Vi har et godt samarbeid i støttegruppen vi får også gjennomslag for arbeidet, sier Røyneland og trekker fram los-ordningen, som skal hjelpe og veilede berørte etter terroren til å få hjelp, og utvidet rett til bistandsadvokat for pårørende som eksempler.

– Det gir meg mye rent menneskelig. Jeg blir veldig stolt når vi får til ting, og jeg drives i stor grad av å gjøre noe.