Først i 1900 ble butikkenes lukketider regulert ved lov.
Anders Beer Wilse
Arbeidstid
I gamle dager var det helt vanlig å jobbe 100 timer i uka
I dag er det blitt helt vanlig med dagligvarebutikker som er åpne til elleve på hverdager. På slutten av 1800-tallet var butikkenes åpningstider helt uregulert.
Norsk lokalhistorisk institutt, Nasjonalbiblioteket
Arbeidstider og åpningstider var en kjempeaktuell sak på slutten av 1800-tallet.
Butikkenes åpningstider var ikke regulert i det hele tatt. Det var heller ikke de ansattes arbeidstid, og på travle dager var det vanlig med arbeidsdager som gikk langt ut over de vanlige tolv timene.
I julestria i 1895 skrev Dagbladet at butikkansatte var «underkastet en urimelig lang Arbejdstid. Butikerne holdes oppe til henimod Midnat, og før Betjeningen kan komme tilsengs er det ofte langt over Midnat. De underordnede Handelsfolk agter nu at indgaa til Stortinget med et Forslag om, at butikernes Lukningstid fastslaaes ved Lov.»
Christian Krohg
Lange dager
På slutten av 1800-tallet holdt butikkene gjerne åpent så lenge det var kunder.
De som hadde småbutikker med få eller ingen ansatte kunne ikke stenge tidlig i frykt for å miste kunder til andre butikker, mens de som sto bak disk i byens større forretninger ble pålagt lange dager med uforutsigbar arbeidstid.
Kun butikker med stort overskudd kunne ta sjansen på å stenge klokka 8.
Arbeidstidene var generelt lange i denne perioden, og hvor lange dagene var varierte med arbeidsplassen.
En undersøkelse av arbeidsforhold blant syersker i 1906 forteller at de som var ansatt ved fabrikker og systuer hadde kortest arbeidsdag. Det vanligste for dem var 12-timersdager, med en pause på i overkant av en time midt på dagen.
De som sydde hjemmefra, og som kombinerte arbeidet med andre husholdsoppgaver, hadde lengre arbeidsdager enn dem igjen. Folk flest starta tidlig og slutta sent, og det var folk som satt med hundretimersuker.
Et slikt arbeidsliv gjorde det vanskelig å få hverdagene til å gå opp. For de som levde for seg selv må det ha vært vanskelig å få tid til grunnleggende ting som matlaging og klesvask, og å være aleneforelder må ha vært tilnærma umulig om man ikke bodde sammen noen som var hjemmeværende.
Lukketidene hadde vært et diskusjonstema lenge, og fra 1888 hadde handelsstanden ved ulike midler prøvd å regulere seg selv. I noen byer hadde de blitt enige om felles lukketid. Åtte på hverdagene og ti på lørdagene ser ut til å ha vært vanlig, men om vi skal dømme etter samtidige avisinnlegg må regelen i beste fall ha blitt ansett som veiledende.
Det var ikke enighet om hva som var riktig vei framover – mange mente at man heller burde begrense arbeidsdagens lengde uavhengig av hva man arbeida med – en mye mer omfattende reform. Det skulle gå nesten 25 år før 8-timersdagen kom i 1919.
Lov om lukningstider
I 1900 kom Lov om lukningstider. Den gjorde det mulig for kommunene å regulere åpningstidene. I 1902 trådte loven i kraft i Kristiania.
Butikker skulle stenge klokke åtte på hverdager og ti på lørdager. Klokkeslettet var valgt for at industriarbeidere skulle ha en time til å handle etter at arbeidsdagen var over. Det var egne regler for apoteker, kiosker og restauranter.
For alle de som arbeida i butikk ga dette hverdagen en grad av forutsigbarhet som må ha betydd mye i hverdagen. Det ble i større grad mulig å planlegge livet, og å faktisk ha et liv utafor jobben.
Fram til 1913 kunne kommunene velge om de ville ta i bruk loven, og handelsstanden hadde mulighet til å nedlegge veto. Etter dette ble loven obligatorisk i byene, mens den fortsatte å være valgfri på landet.
I 2003 ble loven helt oppheva, og i dag finnes det ikke lenger noen lov om åpningstider på hverdager.
Fritz Thaulow
