Hege Bae Nyholt

At Kristin Clemet er rynker på nesa, er like forutsigbart som at september kommer etter august. Denne gangen er det Avkommersialiseringsutvalget.

Det forteller hun oss i en kronikk i Aftenposten, der hun kaller utvalget er «formynderutvalg». Men selv om man er misfornøyd, er det lov å forsøke å være litt mer ærlig i sin framstilling. 

I kjent Civita-stil avskrives hele utvalgets arbeid med at det har en «ideologisk slagside». Det faller på sin egen urimelighet.

De to utvalgsmedlemmene som tok dissens på hele rapporten, representerer eierinteressene i kommersiell velferd i henholdsvis NHO og PBL. Pølsemakeren vil som kjent selge pølser, så ingen bør bli overrasket over at Clemet fremstiller seg selv og mindretallet i utvalget som fornuftens hvite riddere.  

Civita-sjefen er særlig hissig på det hun kaller «paternalisme på høyt nivå», og reagerer på at ordet «sårbar/sårbare» er brukt mange ganger i rapporten. Men mange av de som skal møte velferdstjenestenetjenestene våre er jo sårbare!

Det er dette som skiller velferdstjenester fra det å handle en bukse eller en ny bil. Ettåringen som starter i barnehagen er sårbar, av den enkle grunn at hen er et lite barn. Også i eldreomsorgen, barnevernet og på asylmottak er det snakk om mennesker som har behov for omsorg.

De er, enten Clemet liker det eller ikke, avhengige av det faglige skjønnet til ansatte velferdstjenestene, og de rammene disse har for å gjøre jobben sin.  Når velferd drives med profittmotiv, er det en åpenbar risiko for at denne sårbarheten utnyttes, det burde ikke være særlig kontroversielt. Avkommersialiseringsutvalget ser på ulike måter å møte denne risikoen på. Det er opp til politikerne å faktisk gjøre noe med det.  

Kristin Clemet svarer: Selvsagt blir Avkommersialiseringsutvalget omfavnet av Rødt

Som utdanningspolitiker og barnehagelærer er det barnehagen jeg kjenner aller best. Clemet er bekymret for at man mister kvalitet, valgfrihet og mangfold av syne om man lytter til utvalget. Fanden har lest Bibelen her, altså.  

Utvalget bruker tvert imot mye plass på å påpeke hvorfor og hvordan kvalitet i barnehage er komplekst og vanskelig å måle. Det aller minst komplekse synet på kvalitet finner vi hos forsvarerne av de store kommersielle barnehagekjedene.

For dem holder det med foreldreundersøkelsene. Hvis foreldrene er fornøyde med det de ser og hører når de henter og leverer, vel, da er det vel bra da?

I beste fall selv er dette en grov undervurdering av kompleksiteten i mitt og 100 000 andre barnehageansattes fag. I verste fall er det en direkte feilkilde, noe utvalget påpeker. Forskjellene mellom offentlige og private barnehager er også små. 

Det som derimot er en forutsetning for kvalitet (om enn ikke en garanti), er hvor mange fagfolk som er på jobb. Her er det betydelige forskjeller, ifølge Utdanningsdirektoratet. Barnehagene i de store konsernene har lavere bemanning, sammenlignet med offentlige og ideelle.

En ny notatserie fra For Velferdsstaten dokumenterer i detalj hvordan de samme aktørene bruker stadig mer tilskuddspenger på leie av bygg. Denne utviklingen kom etter at FUS og Læringsverkstedet solgte store deler av sin eiendomsportefølje til utenlandske investeringsfond, for så å leie dem tilbake til seg selv.

Penger som kunne gått til bedre bemanning forsvinner i kunstig høye leiepriser. Lavere bemanning er åpenbart en risiko for kvaliteten. 

Til slutt: Clemet skriver at «utvalget gjør oss til hjelpeløse ofre, mens de opphøyer seg selv til bedrevitere».

Javel? Hva er det Clemet og de andre kritikerne selv gjør? De som konsekvent har latt sin egen ideologiske slagside styre debatten om velferden.

I Bibelen står det noe om bjelken i eget øye. Kanskje Clemet bør starte der, før hun avskriver det som kommer til å bli en viktig debatt om hvordan vi skal bruke skattepengene for å sikre mest mulig velferd til folket.