Synnøve Vereide, kommentator i Dagsavisen

Det er bare litt over to måneder siden Bjørnar Moxnes ble gjenvalgt som partileder på Rødts landsmøte. For en uke siden ville det være utenkelig at Moxnes ikke skulle lede partiet sitt gjennom valgkampen som venter. Nå blir det stadig vanskeligere å se hvordan han skal kunne gjøre det.

Mandag kveld publiserte VG en video som kom på toppen av en allerede tragisk sak. Videoen kunne i beste fall bidratt til å avkrefte påstander og roe gemyttene i offentligheten. Det ser dessverre ikke ut til å være tilfellet.

«Videoen forandrer ingenting», lød likevel ordene fra partiets 1. nestleder, Marie Sneve Martinussen, i går kveld. Responsen har overrasket flere, men kanskje burde vi ikke være så overrasket likevel. At bordet fanger er jo en kjensgjerning. Rett før videoen kom ut hadde nestlederen dessuten slått fast at et samlet landsstyre fortsatt hadde tillit til Moxnes.

Det at nye detaljer i saken er blitt tvunget fram gradvis og stykkvis, gjør det utvilsomt vanskelig å skulle sette strek for når denne tilliten eventuelt skal opphøre.

Fram til nå har partifellene vist sterk lojalitet ved å slå ring rundt Bjørnar Moxnes. Men selv om partiet klamrer seg fast til sin leder, betyr ikke det at lederen bør klamre seg fast til sin posisjon.

Da Moxnes møtte pressen lørdag formiddag, sa partilederen at han ikke gikk tilbake til butikken med solbrillene fordi han var livredd for «å påføre skade på partiet» og for at det skulle «bli en svær sak». Han sa også at han hadde vært redd for å «skape trøbbel for mange andre folk».

Hvis Moxnes mener alvor med disse ordene, burde han nå ta ansvar og tre til side som partileder. På denne måten vil han la kollegene sine slippe fri fra den partipolitiske selvskadinga som nå pågår.

For realiteten er dessverre den at solbrillene fra Hugo Boss nå kaster skygge – ikke bare over Moxnes selv, men også over partiet og politikken. Hele saken tærer nå på troverdigheten til Rødt.

Hvis partilederen nå setter partiet først, vil han kanskje også klare å lette litt på den belastningen han utvilsomt kjenner på personlig. Moxnes har stått i et enormt press de siste dagene, og det burde ikke overraske noen at han nå er sykemeldt.

Selv om skandalen er selvforskyldt, burde både folk og medier være forsiktige med å livnære seg på skadefryd.

Det betyr selvsagt ikke at Moxnes er fritatt for kritikk. Alle mennesker kan gjøre feil, men vi kan – og bør – forvente mer av en priviligert politiker som lønnes av folket. Ikke minst gjelder dette når vedkommende selv har vært en nådeløs kritiker av andre politikere som har tabbet seg ut.

Denne gangen var det Moxnes som ble utsatt for en stresstest han ikke bestod. Hvor i løypa han først feilet, kan ingen vite sikkert. Likevel, og som flere har påpekt: En god leder må evne å holde hodet kaldt og ta kloke beslutninger – også i vanskelige og pressede situasjoner.

Partilederen hadde flere muligheter til å ta kontroll over narrativet. Først gjennom handling, deretter med ord. Det gjorde han ikke. I stedet for snublet han, både én og to og tre ganger.

Det fremstår nå som om planen til partiet er at Moxnes skal tre inn i rollen som partileder igjen etter at han har vært sykemeldt i 14 dager. Det er en optimistisk plan, og det er virkelig et kunststykke hvis de får til dette.

Det er forståelig at partiet ikke ønsker å tvinge Moxnes til å gå. Derfor burde partilederen selv ta ansvar og gi fra seg stafettpinnen frivillig. Selv om Rødt i mange år var et ettmannsparti, har Moxnes ikke begått den feilen det er å gjøre seg selv uerstattelig.

Han har gitt rom slik at andre i partiet har fått vokse og blomstre, og dermed bygget et sterkt politisk lag rundt seg.

Trioen Marie Sneve Martinussen, Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson har for lengst blitt Rødts ansikter utad når partiet skal markere seg. Partiet har med andre ord flere gode lederkandidater som er klare til å ta over.

Selv om Moxnes skammer seg nå, har han ingen grunn til å skamme seg over prosjektet han etterlater seg hvis han velger å gå av. Partiet har en sterk posisjon før det kommende kommunevalget.

I løpet av de siste fire årene har medlemsmassen økt fra 4000 til 14.000 medlemmer, og Rødt stiller med lister i hele 171 kommuner. At de tre nevnte partiprofilene representerer Kirkenes, Stavanger og Bergen, er også en styrke.

Det er selvsagt ikke ideelt med et brått lederskifte så kort tid før valget. Moxnes bør likevel spørre seg om han, ved å bli sittende, bidrar til at valgkampen blir vanskeligere for lokalpolitikerene ute i landets kommuner. De risikerer nå å måtte svare på spørsmål om partilederen, fremfor å bruke tiden på å snakke om de politiske sakene.

Vitsing og harselering rundt solbrilletyveriet kan også fort bli en belastning for fotsoldatene som skal stå på stand i gater og på torg.

Det er selvsagt ikke mulig å spå hvilken innvirkning denne saken kan ha på valget. Likevel er det ikke utenkelig at den kan slå negativt ut på oppslutningen, spesielt hvis Moxnes blir sittende og støyen vedvarer.

Selv om Moxnes ble tatt med buksene nede, og attpåtil med solbrillene i lomma, tyder alt på at han fortsatt har en høy og rød stjerne internt i partiet. Vi skal derfor ikke se bort i fra at det senere vil dukke opp nye etapper han kan løpe.

Hvis han nå velger å gå.