JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

De andres liv

Håkon Mosvold Larsen / NTB

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Vi ønsker ikke å se de som står utenfor.

Flytoget er normalt ekstremt pålitelig, men denne gangen kom det ikke da det skulle.

Vi passasjerer ble henvist til drosjeholdeplassen. Denne ble raskt tømt for biler og vi var en stor gruppe mennesker som sto og trippet og hadde stadig dårligere tid. En maxitaxi kjørte opp og sjåføren sa «Gardermoen».

Folk anstrengte seg for å holde på verdigheten mens de samtidig prøvde å både få kofferten inn bak i bilen og seg selv inn foran, før bilen ble full.

Det var nå minst 20 minutter siden toget skulle ha forlatt perrongen, folk kikka på klokkene sine og det var rimelig dårlig stemning. Inne i bilen trykket folk som normalt ville tatt en drosje alene, seg solidarisk sammen så godt de kunne. Klart vi skulle ha med så mange som mulig, kom inn, kom inn.

Bagasjerommet ble fullt først og et par menn tok med seg store kofferter inn i bilen og la dem på de to siste ledige setene. Noen der ute krevde å få sitte på de to setene som var fulle av bagasje. Eierne av koffertene var synlig stresset og stirret intenst ut av vinduet i motsatt retning.

Sjåføren sa da at han kunne stable om bagasjen der bak for å få plass til et par til. Det var da det begynte.

De der ute fikk vær så god vente på neste ledige bil. Vi som var innenfor hadde fly å rekke. Ti passasjerer i en tolvseter var dessuten mer enn nok, det måtte da alle forstå.

Jeg har aldri sett en gruppe danne seg så hurtig før. Fra å være individer i et stort fellesskap der ingen kjente hverandre til å bli en tett sammenvevd gruppe på ti personer som ikke hadde noe med de andre der ute å gjøre, på sekunder. Hva skjedde?

Det som er lett å få øye på på nært hold, for eksempel når man sitter med haka på knærne i en stappfull drosje, kan være vanskeligere å peke ut når det spiller seg ut i stort format.

Jeg tenker derfor ofte på denne episoden når jeg ser eksempler på skiftende solidaritet i samfunnet vårt.

Etter krigen var det rasjonering på ulike importvarer. Faktisk var det helt fram til 1960 slik at hvis du ikke hadde dokumentert behov for privatbil, måtte du nøye deg med en billig østeuropeisk variant. Det hjalp ikke om du hadde råd til en amerikaner.

Folk fant seg i dette fordi valutaen skulle brukes til å bygge landet. I 1974 aksepterte nordmenn at det ikke var lov å kjøre privatbil i helgene. Oljekrisen presset landets økonomi. Vi måtte stå sammen. Selv kongen tok trikken.

Spol fram til i dag. Nordmenn har aldri vært rikere. Bilparken har aldri vært mer moderne og luksuriøs, feriereisene aldri vært flere og bedre. Feilfrie mobiltelefoner til over 10.000 kroner byttes etter et par år.

«Storbyweekend» har blitt et ord i det norske språk og titusenvis av nybygde hytter har flere kvadratmeter gulv enn det en gjennomsnittlig helårsbolig har.

Ikke bare har inntektene økt. Sammenlignet med noen tiår tilbake, er dessuten både inntektsskatten og bedriftsskatten drastisk senket. Arveavgiften er fjernet helt.

Samtidig er det folk som er reelt fattige. Som sliter med å betale for elementære ting som husleie, strøm og bursdagsselskaper til barna. De står utenfor dette rike fellesskapet. Det hadde vært enkelt å endre dette.

Likevel sitter vi som er på innsiden og stirrer ut av det andre vinduet. Skattene må videre ned, må vite. De må i hvert fall ikke opp.

Det er veldig dyrt å være så rik. Vi ønsker ikke å se de som står utenfor.

Det var vanskelig å overse da de sto igjen på Oslo S den gangen og vår drosje kjørte av gårde med to ledige seter. Men så fort de var ute av syne, ble stemningen i bilen svært god. Det føltes som om vi allerede var i loungen med en øl i hånda.

Vi som var ombord rakk i vert fall flyene våre.

Denne kommentaren ble først publisert i Dagsavisen

Warning
Annonse
Annonse