Debatt
«Den norske modellen som beredskap»
Mange arbeidsgivere har gjort seg avhengige av en forretningsmodell som systematisk undergraver norske lønns- og arbeidsvilkår, skriver Sp-politikerne.
Håvard Sæbø
Under koronakrisa har vi blitt vitne til vår avhengighet av arbeidspendlere fra utlandet. Vi har sett hvor sårbare vi er.
Avhengigheten er ikke bare en trussel mot norsk økonomi i dag. Det er en trussel mot beredskapsevnen vår og den norske modellen.
Regjeringen gjorde tidligere vondt verre ved å gi arbeidsinnvandrere unntak fra karanteneplikt. Dette kan ha gjort koronapandemien mye verre enn den hadde trengt å være. Mange arbeidsgivere har gjort seg avhengige av en forretningsmodell som systematisk undergraver norske lønns- og arbeidsvilkår. I stedet for at de selv bærer risikoen av et slikt valg og gir støtte til bedre sanitær- og boforhold på arbeidsstedet, ga regjeringen i høst bedriftene kompensasjon for at arbeidstakerne måtte i karantene. Når regjeringen gang på gang støtter slike forretningsmodeller, er det ikke rart de fortsetter å ta over.
Det første som må skje med en ny regjering til høsten er at arbeidsgivere betaler kostnaden ved å gjøre seg avhengige av en strategi som bygges på sosial dumping. En ny regjering må løfte arbeidslivsretten over EØS-avtalen. Senterpartiet skal jobbe for at norsk arbeidslivslovgivning, norske tariffavtaler og konvensjoner under FNs organisasjon for arbeidslivet (ILO) gjennomført i Norge skal ha forrang foran EU-retten.
Videre må vi sørge for å bekjempe forretningsmodeller som baserer seg på masse underleverandører, midlertidighet, bemanningsbyråer og dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Bedrifter som i dag er for avhengige av pendlere fra utlandet, bør få tid til å omstille seg. Det er heller ikke dermed sagt at vi ikke skal ønske arbeidsinnvandrere som blir med i fagforeninger, står på krava, har gode arbeidsforhold og kanskje til og med flytter hit, velkommen. Snarere tvert imot. Mange er gode medborgere, bidrar til å holde liv i lokalsamfunn og ivaretar kritiske samfunnsfunksjoner gjennom for eksempel jobb i helsevesen, landbruket eller fiskerisektoren.
Akkurat som vi må jobbe med å få opp selvforsyningsgraden i jordbruket og havbruket ved å redusere import av soya, må vi øke selvforsyningsgraden i arbeidsmarkedet ved å redusere import av midlertidig arbeidskraft. Folk som ønsker å jobbe her, bør flytte hit, og sesongarbeid bør på sikt i størst mulig grad mobiliseres innenriks. Vi kan bli mer selvforsynte ved å rekruttere norsk arbeidskraft til næringer som i for stor grad baserer seg på utenlandsk arbeidskraft, og som vi har sett at har vært ekstra sårbare gjennom koronapandemien.
Staten må ta en aktiv rolle i å rekruttere dem som står utenfor arbeidslivet til utsatte næringer som fiskeri og jordbruk. Der kan mange jobbe bare de får god skolering og oppmuntres til å søke arbeid utenfor sine tidligere erfaringer og i noen tilfeller sin egen arbeidsmarkedsregion. Med den ledigheten vi ser nå, samt den skjulte ledigheten vi har sett blant langtidsledige og elever som dropper ut, viser at vi har folk som kunne trengt slike muligheter.
Noe av det første regjeringa gjorde i mars i fjor, var å gjøre det ulovlig for helsepersonell å forlate landet. Dersom andre land hadde gjort som Norge, ville helsevesenet vårt hatt store problemer. Dette ser vi når danske og svenske helsearbeidere ikke uten videre kan komme til landet vårt. Denne sårbarheten, som både truer beredskapen og den norske modellen, kan vi ikke bare sitte og se på. Da kommer neste krise til å ramme oss enda hardere.