Frode Engen

Det er krise for norsk nærings- og arbeidsliv der flere bransjer blør. Etter en sensommer og høst med optimisme blusser koronaen opp igjen og hjulene sakker sakte, men sikkert mot stopp igjen. Nedstenging og strenge restriksjoner skaper nesten postapokalyptiske tendenser med gater uten folk og store begrensninger på forsamlinger.

Hoteller må stenge, butikker må nedbemanne, fly står på bakken og kontorlokaler står tomme da alle ansatte er på hjemmekontor.

Men noen bransjer som bygg og anlegg har klart seg ganske greit til nå. Med å ta smittevern på alvor har vi unngått de store smittetallene og greid å holde hjulene i gang med jobber som allerede var påbegynt og bestemt før koronaen slo ut. Men nå begynner virkelig ordrebøkene å tømmes da tilgangen på nye prosjekter er borte. Flere varsler om permitteringer er på gang, og utsiktene ser virkelig labre ut mot vinteren. Totalt er det cirka 220.000 bygg og anleggsarbeidere i Norge som nå går en usikker framtid i møte.

Svaret er komplisert

Men hva skyldes dette? Er det offentlige på hjemmekontor som har sovet, slik at anbud ikke er gjort klare og lagt ut, eller bekymringer i privat og offentlig sektor som ikke tør å sette i gang prosjekter på grunn av økonomisk usikkerhet? Svaret er nok mer komplisert enn det. Men noe må skje!

Anleggsbransjen har egentlig masse å gjøre bare med forfallet og etterslepet på vann og avløp i så å si alle kommuner. Men dette dekkes jo av selvkostprinsippet, og derfor har ikke kommunene de store mulighetene for å sette i gang noe her ut over budsjett.

Staten klarer jo å bevilge midler til bredbåndsutvikling som de private nettleverandørene melker for det det er verdt, så hvorfor ikke bevilge øremerkede midler til kommunene til vann og avløp slik at de kunne sette i gang de tunge investeringene som kommunene alltid må skyve på? Dette vil jo også styrke kommunene i framtida både økonomisk og samfunnskritisk ved sikrere og tryggere vanntilførsel. Dette burde da virkelig være å ta samfunnsansvar.

Kanskje vi burde stoppe opp litt

Veinettet er en annen sak. Men hva er viktig? Er det store motorveiprosjekter i milliardklassen der kun mest vei for minst mulig penger er målet? Nei, nå må vel det viktigste faktisk være å skape arbeid til den norske bransjen og da burde ikke prioriteten være store tunge prosjekter som knapt nok noen norske entreprenører har mulighet til å regne på. Her burde samferdselsministeren gripe inn og ta et samfunnsansvar for det norske arbeidslivet.

Kanskje vi burde stoppe opp litt og heller se på etterslepet på riks- og fylkesveinettet i noen år. Her er det nok å ta av, og med anbud i størrelsesorden som norske entreprenører tør å ta på seg. Slik kan vi trygge mange norske arbeidsplasser som igjen skaper skatt- og avgiftsinngang til samfunnet istedenfor at vi har norske arbeidere på Nav mens utenlandske bygger motorvei.

Bygg- og anleggsbransjen drar også med seg mange andre bransjer som er avhengige at hjulene holdes i gang i bransjen. Hvis vi også tør å sette krav i anbudene til å bruke norske varer og produkter så langt det lar seg gjøre i anbudene, vil vi kunne skape store positive ringvirkninger for norsk næring og arbeidsliv.

Ingen vil gå permittert og ledig

Det burde også ses på mulighetene innen mineralnæringen. Etterspørselen etter mineraler øker, og vi har store ressurser både til lands og til havs i Norge som ligger urørt. Mange utenlandske selskaper klør i fingrene etter å få kloa i disse ressursene. Her burde vi satse på statlig eierskap og sette i gang utredninger for ei «ny oljenæring». Til havs har vi oljenæringen som har en stor ekspertise som burde brukes for å kartlegge eventuelle forekomster og igjen kunne utvinne disse ressursene fra plattformene som produserer olje i dag. Dette ville være en flott måte for oljebransjen å møte en lavere oljeutvinning på, og være det vil være et steg mot det grønne skiftet for Norge.

Men alt dette krever politisk vilje til å satse på disse tiltakene, og jeg håper at myndighetene tør å ta litt tak nå.

For det hjelper ikke å sette penger inn i utførende bedrifter med økonomiske utfordringer, for det skaper ikke arbeid. Men sett penger i de oppdragsgivende leddene som skaper jobb og igjen skaper arbeidsplasser. For det er arbeid vi trenger, og det er å arbeide vi vil. Ingen vil gå permittert og ledig.