Ebba Wergeland

Du har knapt fått din første jobb før du får høre at du må tenke på alderspensjonen. Og det bare fortsetter. Har du valgt riktig «spareprodukt»? Er tjenestepensjonen i orden?

Vi slapp dette, vi som ble pensjonister i tide. Vi hadde folketrygden, og kunne stort sett stole på den. Minstepensjonen var dårlig, men den ble økt så forskjellen mellom høye og lave pensjoner ble mindre. Det gikk riktig vei.

Dagens unge vet at alderspensjonen fra Nav kan bli mager. Hvert nytt årskull får litt lavere pensjon enn årskullet foran ved samme avgangsalder. Den som går av med garantipensjon (minstepensjon) ved 62 års alder i 2050, vil få en inntekt langt under EUs fattigdomsgrense.

Private finansinstitusjoner står i kø for å tilby «spareprodukter» og forvalte pengene dine på børsen. Det tjener de godt på. Risikoen for tap må du ta selv. Bankene forteller alle at de må spare, at de allerede er seint ute. DNB sier det slik: «Framtidas pensjoner vil bli mye mindre - Begynn sparingen jo før jo heller».

Aktuelt: Trygdeoppgjøret er klart: Se hvor mye pensjonistene får

Det er ingen ny tanke at pensjonssparing er den enkeltes eget ansvar. Allerede i 1844 foreslo amtmann Jørgen Aall (1806-1894) for Stortinget å innføre «tvungen livrenteforsikring for de mindre bemidlede». Men han fikk ikke gjennomslag. De fleste mente det ble for vanskelig, blant annet «paa Grund af disse Personers økonomiske Forfatning». Privat sparing kan aldri sikre eldres økonomi. Forklaringen er enkel. Jo mer du trenger en trygg alderspensjon, jo mindre har du som regel å spare underveis.

Pensjonsreformen i 2011 satser likevel på amtmann Aalls forslag om individuell sparing. Hva med dem som ikke kan spare? En annonse fra Gjensidige råder dem til å «velge» en heltidsjobb med høy lønn, og jobbe der i mange år. De bør også «velge» en arbeidsgiver som har en god pensjonsordning. Ikke rart at folk bekymrer seg for pensjonen.

Folketrygdens alderspensjon skulle utjevne sosiale forskjeller og gi økonomisk trygghet. Fordi pensjonsalderen var for høy for mange, måtte det i tillegg sørges for tidligpensjoner. Alt i 1937 ble det foreslått å supplere den nye alderstrygden med en rett til uførepensjon før pensjonsalder «til alle som er arbeids- og erhvervsuføre uansett det yrke de har hatt og grunnen til at de ikke lenger er istand til å klare sig selv».

Uførepensjon og særaldersgrenser kom på plass som tidligpensjonsordninger. Fra 1985 til 1998 kjempet LO fram retten til «en verdig avgang» for medlemmene, den gamle AFP-ordningen. Med den kunne de gå av fra 62 år uten å trenge uførestempel fra Nav. Med pensjonsreformen ble den retten borte.

Folketrygden ga samme alderspensjon til alle på samme lønnsnivå, enten de gikk av med tidligpensjon eller ved 67 år. Behovet for økonomisk trygghet i alderdommen var jo det samme for alle.

Pensjonsreformen brøt fullstendig med verdivalgene som var nedfelt i folketrygden over generasjoner. Målet for reformen var ikke å sikre eldres økonomi, men å redusere statens utgifter. Dessuten skulle den «øke eldres arbeidstilbud» ved å tvinge dem til å jobbe lenger for å få brukbar pensjon. Reformen kan delvis lykkes med begge målene, men det vil skje på bekostning av folketrygdens formål om utjevning og trygghet.

Pensjonsreformen i Norge følger forslaget som EUs mektige industriherre-lobby (European Round Table) la fram i 2000:

«Pension schemes that Europe really can afford». Statens ansvar for alderspensjoner blir gradvis redusert til en sikring av minstestandard. Resten kan private finansinstitusjoner ta seg av. Staten må ikke dekke inn trygdeutgifter ved å øke skatteinntektene. Folk må lære å spare til egen pensjon. EUs industriherrer har samme klasseperspektiv som gamle amtmann Aall. Det er den enkeltes ansvar å sikre seg økonomisk i alderdommen, og dårlig økonomi skal få de eldre til å jobbe lenger.

Kronikken fortsetter under bildet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB)

Hvordan kunne en slik reform bli vedtatt i Norge? Noen har kalt det «godt politisk håndverk». EUs industriherrer mener nok det. Pensjonsforskere har sagt at den ble solgt inn med «oppstykking i delprosesser og flittig bruk av kreativ uklarhet.» (West Pedersen, Pensjonsforum, 2014.) Med andre ord bitvis og ikke helt sannferdig. Jusprofessor Asbjørn Kjønstad (1942-2015) kritiserte reformen for å være uforståelig:

«Det er innført en rekke nye begreper og formuleringer med tilhørende lovbestemmelser som det er vanskelig å forstå og tilegne seg.» Han sa det var en fare for rettsikkerheten «når lovgiveren ikke engang bestreber seg på å gjøre systemet mest mulig enkelt» (Jussens venner nr.2, 2012).

Det er verdt å sammenlikne med prosessen da Willoch-regjeringen på 1980-tallet vurderte å senke pensjonsalderen til 60 år som en av flere mulige arbeidstidsreformer. De innså at en slik reform ville berøre hele samfunnet, og utrederne ble hentet fra mange forskjellige fagmiljøer. De pekte ikke ut den beste reformen på Stortingets vegne, men redegjorde for hvilke politiske valg og avveininger som måtte til.

Mye delt: Arbeidsgiveren godtok ikke kravet om en kjønnsnøytral og livslang pensjon. Dermed ble det streik

Utrederne beskrev lavere pensjonsalder som en reform som kunne «sikre brede grupper eldre en mulighet til å forlate arbeidslivet mens de enda hadde krefter og helse igjen, og forebygge helseskader og slitasje blant eldre yrkesaktive.» (NOU 1987: 9A).

Pensjonskommisjonen som Stoltenberg-regjeringen nedsatte i 2001, gikk inn for høyere pensjonsalder og ga klare råd om hvordan alderspensjonen måtte legges om (NOU 2004: 1). Kommisjonen støttet seg nesten bare til noen utvalgte økonomers kompetanse. Den manglende kunnskapen på andre fagområder kan forklare hvorfor reformen ble basert på helt urealistiske forutsetninger. De forventet en kraftig økt yrkesaktivitet blant eldre.

Disse ville «velge» å stå lengre i arbeid hvis alternativet var en mye dårligere pensjon. Kommisjonen antok nemlig, like urealistisk, at avgangsalderen var den enkeltes frie valg. Bruk av økonomiske «insentiver» (stimuli) for å påvirke avgangsalderen har vært prøvd før. Da pensjonsalderen ble senket til 67 år i 1973, ble det innført et «ventetillegg» som en gulrot til dem som likevel ventet til 70 med å gå av.

Men Sosialdepartementet fant etter hvert ut at avgangsalderen var «mer avhengig av forholdene i arbeidslivet etc. enn egentlig av den enkeltes egne ønsker i så henseende.» (Ot.prp.nr. 11 1984-85.) De konkluderte med at ventetillegget var sosialt urettferdig og «en lite rasjonell bruk av folketrygdens midler». I 1984 ble derfor ble ordningen opphevet. I dag er lærdommen glemt.

Stortingsmeldingen som fulgte opp pensjonskommisjonens forslag, hadde store vyer: «Regjeringen ønsker å bidra til et arbeidsliv som er attraktivt for seniorene, og som skaper lyst til å bli i jobben lengst mulig. Like viktig er det å bidra til et arbeidsliv som ikke skyver fra seg de eldre.» (St.meld. nr.12 (2005-2006)). Men de sa lite om hvordan de skulle skape et slik arbeidsliv. I stortingsmeldingen står det at de har redusert arbeidsgiveravgiften for dem over 62 år, og ellers satser de på kampanjene sine for «inkluderende arbeidsliv» og «krafttak for seniorer».

Det gikk som det måtte gå: Ti år etter innføringen av reformen, er utstøtingen av eldre fra arbeidslivet like markert som før reformen. Hardest rammet er de store gruppene som har tungt eller stressende arbeid og dårlig tilrettelegging av arbeidsforholdene, som butikkmedarbeidere, industriarbeidere og renholdere. Lavtlønte kvinneyrker er utsatt. Tidlig utstøting fra arbeidslivet gir lav pensjon – og innfrir reformens første mål: å redusere statens utgifter. Men mange betaler dyrt for denne innsparingen.

Reformens andre mål var å øke eldres arbeidstilbud, det vil si at køen av eldre arbeidssøkere blir lengre. Det betyr ikke at de får arbeid. Konkurranse om jobbene presser lønningene og kvaliteten på arbeidsvilkårene nedover. Hvem av oss er tjent med det? Økt arbeidstilbud forsterker virkningene av det Kristin Skogen Lund som NHO-leder kalte «arbeidslivets jernlov»: «- ingen bedrift kan i lengden ha noen ansatt, som ikke forsvarer lønnen sin.» Det er ikke lett for eldre å «forsvare lønnen» i et arbeidsliv der lite vitner om vilje til å gjøre det «attraktivt for seniorer».

Den nye alderspensjonen vil øke sosiale og helsemessige ulikheter blant eldre i årene framover. Det er på tide å flytte diskusjonen fra Finansdepartementets bakrom, ut i offentligheten og inn i stortingsvalgkampen. De grunnleggende spørsmålene er politiske og kan ikke avgjøres av regjeringsoppnevnte eksperter.

Her er noen spørsmål til politikerne før stortingsvalget:

– Er det rettferdig at de som må slutte tidlig i arbeidslivet, får mindre alderspensjon enn de som har helse og arbeidsforhold til å stå lenger? Tror politikerne virkelig at flertallet velger avgangsalder fritt?

– Hvorfor skal vi betale pensjonspenger til bankene og la dem tjene stort på å håndtere dem, når vi heller kunne betale litt mer skatt og la fellesskapet beholde ansvaret som før?

I Sverige gjennomførte de en liknende pensjonsreform ti år før oss. Nå bekymrer halve Sverige seg for om de får en pensjon de kan klare seg på (Åsa Linderborg, Klassekampen 31.mars.) De vil ha pensjonen inn i valgkampen 2022. I Danmark vant Socialdemokratene valget i fjor med løfter om ny tidligpensjon for dem som begynte før de var tjue og holdt ut i mer enn førti år. Den vil ikke hjelpe mange, og den er mest for menn. Men Socialdemokratene har i alle fall innrømmet at reformen rammer sosialt skeivt. Det bør norske politikere også gjøre.

En av pensjonsforskerne, Simen Markussen, sa det slik i 2016:

«I et pensjonssystem som klart belønner dem som jobber lengst, bidrar det til store ulikheter. De med hardest arbeid og dårligst helse, får minst.» (NFRs nettsider 20.9.2016.)

De som bekymrer seg for alderspensjonen, har grunn til det. Derfor gjelder det å organisere omkampen. Pensjonsforskerne forventer faktisk omkamp:

«Det faktum at reformen etter vår mening ble solgt med bagatellisering av de faktiske negative sidene ved den, øker sannsynligheten for en motreaksjon (…) Den paradoksale suksessen for [innsalget av] reformen (….) betyr derfor etter vårt syn ikke at kampen er over en gang for alle.» (Ervik og Lindén, Working Paper 1, Rokkansenteret, 2014.) (Min oversettelse.)

Nei, kampen er ikke over. Ta kontakt med fagbevegelsens pensjonsnettverk «Pensjon for alle». De arbeider for et pensjonssystem som utjevner forskjeller og gir trygghet, slik formålet med alderspensjonen var og bør være.