Torill Nustad

Lov om lik lønn for likt arbeid trådte i kraft for 60 år siden. Dette skulle få slutt på lønnsdiskriminering av kvinner. Men da nye tariffavtaler ble forhandla fram så ble kvinnedominerte yrker konsekvent verdsatt lavere enn sammenlignbare mannsdominerte yrker både i privat og offentlig sektor.

Omsorgsarbeid som i hovedsak utføres av kvinner ble lavlønnsarbeid mens tekniske stillinger som i hovedsak utføres av menn ble verdsatt mye høyere, uansett kompetansekrav. Hvis vi sammenligner samla lønnsinntekt så er forskjellene mye større. Kvinners inntekt er ca. 35 prosent lavere enn menns og det skyldes i hovedsak deltidsarbeid. Mange kvinner har hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet mens mannen jobber full tid og gjerne overtid.

På 60 år er lønnsgapet redusert fra 30 % til i gjennomsnitt 12 % og lønnsgapet er i dag på samme nivå som for 30 år siden til tross for iherdig arbeid om å redusere lønnsgapet fra blant kvinnedominerte fagforbund.

Kampen for likelønn har møtt og møter motstand både hos arbeidsgivere og i fagbevegelsen.

Den regjeringsoppnevnte likelønnskommisjonen foreslo i 2008 å sette av en egen pott for å utjevne lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Både regjeringa som er landets største arbeidsgiver og deler av fagbevegelsen tok avstand fra forslaget. Til tross for det så fikk fagbevegelsen i offentlig sektor gjennomslag for kravet om en likelønnspott som ble fordelt til kvinnedominerte yrkesgrupper i tariffoppgjøret i 2010. Det hadde merkbar effekt og lønnsforskjellene minket.

Men så kom omkampene og store mannsdominerte yrker i offentlig sektor fikk store lønnstillegg og/eller tillegg for ubekvemt arbeid som gjorde at lønnsgapet ble like stort som før 2010. Slike omkamper er usolidariske og undergraver solidariteten i fagbevegelsen og kampen for likestilling.

Ledere i både privat og offentlig sektor har bevilget seg store lønnstillegg. Dette har også bidratt til å øke lønnsgapet.

Fagbevegelsens kamp for å bevare nasjonale tariffavtaler med sentrale kronetillegg, heving av minstelønna og arbeidet for allmenngjøring av tariffavtaler er uttrykk for en solidarisk lønnskamp og har vært viktig for å heve lønna også i mange kvinnedominerte lavlønnsyrker. Det er nå på tide at fagbevegelsen tar i bruk flere virkemidler.

Kvinnefronten ber fagbevegelsen fremme krav om

• likelønnspotter i tariffoppgjørene for å utjevne lønnsforskjeller mellom sammenlignbare manns- og kvinnedominerte yrkesgrupper.

• kortere normalarbeidsdag med lønnskompensasjon.

Første skritt på veien mot 6 timers normalarbeidsdag ble tatt i 1987 da den daglige arbeidstida ble redusert med 30 minutter. Tida er overmoden for nye arbeidstidsreduksjoner. Kvinnefronten ber partene i arbeidslivet om å vedta handlingsplan med en sluttdato for når 6 timersdagen skal bli en realitet i Norge. Dette er etter vår mening et viktig likestillingstiltak og vil minske inntektsforskjellene mellom kvinner og menn.