Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«Skjønner du at det er over nå?». Meldingen mandag kveld kom fra en veteran i Arbeiderpartiet. TV2 og NRK hadde begge pumpet ut nyheten om at sentrale krefter i partiet ikke lenger hadde tillit til partileder og statsminister Jonas Gahr Støre.

Jeg svarte «ja». Det var jo over. Noen hadde snakka sammen. De rette, sterke folkene i sentralstyret var med, de mektigste fylkeslederne. Dette var kulminasjonen av mange års hvisking om Støres manglende egnethet.

Sinne over elendige målinger og et håpløst regjeringsprosjekt med Senterpartiet. Noen hadde endelig tatt motet til seg. Organisert et opprør. Lekket til mediene.

Men bomben gikk av før den skulle. Den eksploderte amatørmessig i fanget på konspiratørene, som hadde Arbeiderpartiets landsstyremøte over jul i sikte. Der skulle det sies fra på bred front om at Arbeiderpartiet trenger et skifte. Valgkomiteen skulle få klar beskjed. Men planen gikk i vasken, og det har vært en dårlig uke for mange. Og ironisk nok, en ganske god uke for han de skulle ramme.

Det begynte så eventyrlig bra dette Støre-regimet. Den tidligere utenriksministeren hadde tatt over partiet da høvdingen Jens Stoltenberg ble hentet til Nato.

Og for nøyaktig ti år siden, 4. desember 2014, kunne NRK melde at Støre og Arbeiderpartiet fikk 42,8 prosent på deres meningsmåling. Partilederen kunne som en annen stor historisk skikkelse, faktisk gå på vannet. Det var Jonas-feber i landet.

Mandag 2. desember 2024 publiserte TV2 målingen som ble startskuddet på opprøret mot statsminister Støre. Tallet var 16,5 prosent. Det hadde vært en ti år lang glideflukt med Jonas bak spakene. Arbeiderpartiets en gang så kraftfulle motorer hadde stoppet. Opprøret ble formidlet Støre, som var på jobbreise i Finnmark, på telefon fra journalister i Oslo.

Troppene var på plass. Fyrsten skulle falle. Det var helt Machiavelli. Men de glemte en av filosofens viktigste læresetninger om konflikter: Skal noen skades, må det gjøres med så stor kraft at en ikke trenger å frykte hevnen. Altså, man må være sikker på å lykkes. Skal det skytes, må du treffe.

Målet var å få statsministeren til selv å kaste inn håndkleet. Sjokket skulle være så stort og overrumplende at Støre ville vakle og falle. Gi opp.

Etter en ukes dirrende høydrama er det grunn til å tro at rebellene ikke lyktes. De var for svakt organisert. De hadde ingen leder som våget å ta risikoen ved å ta ett steg fram.

Gi det et ansikt, et navn. Unntatt en menig stortingsmann fra Østfold, som fikk sine 15 minutter på TV ved å erklære sin mistillit.

Det sier en hel del om opprørets mot og kraft at når Arbeiderpartiets stortingsgruppe samlet seg til møte onsdag, var det bare to som ville si noe under punktet «den politiske situasjonen». Kamzy Gunaratnam om abortsaken som var vunnet, og Eigil Knudsen som ville gratulere med budsjettenigheten med SV.

I møte med partilederen ansikt til ansikt var det altså ingen som hadde ett ord å si om hans manglende tillit. Ikke engang han som hadde fortalt det åpent mandag på TV, våget å si det til Jonas.

Jeg har vært i FAU-møter med tøffere, modigere typer enn det er i Arbeiderpartiet.

I møtet med sine egne på Stortinget ble han møtt med applaus, og klappet ut av rommet med enda større kraft. Støres kroppsspråk var uberørt av døgn med kaos. Andre i rommet skal ha vært mer preget. På Oslos nominasjonsmøte i forrige uke fikk han førsteplassen akkompagnert med trampeklapp. Det er først når han er ute av rommene at folk retter sine angrep mot hans lederskap.

Støres fiender forregnet seg. De mistet kontrollen på historien. De undervurderte hans krefter og støtte, og de undervurderte LO-lederens anstendighet.

Tirsdag morgen ble lang. Statsministeren ble hengende og dingle. Han slåss for sitt politiske liv på NRKs «Politisk kvarter», men sto aleine. Ingen garde som rykket ut til hans forsvar.

Det tok timer før nestleder Tonje Brenna i sedvanlig sprudlende humør møtte pressen mens sjefen kjempet for livet. Og enda flere før LO uttalte seg.

Det ansiktsløse opprøret endte opp på trappene til Folkets Hus. Det ble opp til LO å avgjøre Støres skjebne. Men LO-leder Peggy Hessen Følsvik ville ikke gi statsministeren noe dolkestøt. Hvem vil ha det på sitt ettermæle å være den som avsatte en statsminister i det som lignet på et kupp?

Ingen vil ha blod på hendene. LO pekte på partidemokratiet. På partiets regler og prosedyrer for maktoverføring. Arbeiderpartiet velger sine ledere på landsmøtet annethvert år. Det var et klokt standpunkt.

Landets største medier har i uka som har gått, kastet voldsomme ressurser inn i å kartlegge hvem som er for og imot Støre. Man trenger ikke være rakettforskerbriljant for å se noen mønstre. Selv om ingen har gitt seg til kjenne. Selv ikke med det som er et helt legitimt standpunkt: Støre må gå. Frontene er lette å identifisere, fiendebildet er tydelig.

Det er de samme aktørene som var svært dårlig skjulte kilder til høstens skandalebok «Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall». Her er det flere bitre ekser. Folk som har måttet gå fra regjeringen til Støre. Det er fylkesledere som ser sine stortingsbenker bli farlig glisne. Folk som har mistet posisjoner eller ønsker andre. Men som sikkert også er oppriktig bekymret for partiets framtid.

Det har vært en voldsom uke i partiets historie. Det har vært forvirrende. Men fasit er at statsminister Jonas Gahr Støre har vist sitt format og fightervilje. I TV-studioer, i Stortingssalen, i møter.

Evnen til å snu et vondt, fortapt ryggleie til overtak i løpet av døgn, har vært imponerende. Normalt sett skulle Støre bidratt til landets leie sjukefraværsstatistikk.

Hva nå? Ingen veit. «Det er for seint å stoppe dette nå», forteller en kilde til meg. Det kan fortsatt være riktig. Til og med sannsynlig. For dette er også sant: Støtten til Støre har vært påtakelig laber og pliktmessig. Ikke så modig, det heller.

Likevel er det Jonas som har gjenvunnet initiativet, og kan kreve at partiet følger boka og venter til landsmøtet for å avgjøre hans skjebne. Samtidig er det nesten umulig ikke å tenke at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Overraskelsemomentet i opprøret er borte. Støre kan nå mobilisere alle sine krefter og allierte.

Fiendene er eksponert. Tilliten fra de nedover i rekkene til fylkeslederne som har snakket sammen og konkludert med at nok er nok, kan ha blitt svekket.

Hva har avsløringen og metoden kostet bakmenn- og kvinner? Er partifolk flest like overbevist nå om at løsningen er å kvitte seg med partilederen?

Respekten for bakholdsangrep er nok generelt lav. Helt der nede med den man har for mangel på mot. Og etter dette, skal de ta over partiet − og landet?

Mange har lenge lurt på hvor saken eller hendelsen − fortellingen− som skal snu den negative dynamikken rundt Støre, skal komme fra, hva det kan være?

Det er byttet mannskap, politikk, budskap og retorikk. Men partiet har bare fortsatt å synke mens de har ventet på at renta skal redde dem. Vil dette opprøret forsterke partiets åpenbare krise, eller kan det snu, kan dette være Øyeblikket?

Har Jonas Gahr Støres kjølighet under enormt press denne uka styrket eller svekket tilliten til han? Har han vunnet eller tapt sympatien? Har partiet og folket fått se en svak eller sterk leder?

Og ikke minst, har uka styrket det eneste reelle alternativet til Støre − Tonje Brenna − sine aksjer?

Jeg bare spør. Men jeg tror jeg har svaret.