Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

Rødt skjerper profilen fram mot kommunevalget i høst. Valgkampen skal ikke handle om Ukraina eller kamp mot kapitalismen og imperialismen, men om kamp mot Forskjells-Norge.

Rødt rigger seg til å bli det nye arbeiderpartiet, og når det gamle Arbeiderpartiet for tiden sliter så fælt som det gjør, er de ikke redd for å si det rett ut: Målet er å bli et folkeparti for arbeidsfolk.

I alle fall om ledelsen får det som den vil. Og det gjør den jo ikke, i alle fall ikke alltid. Aller minst i et parti som Rødt, som opplever vekst og dermed også voksesmerter.

Forsøk på å endre og oppdatere vedtektene slik at de holder tritt med en vekst fra 2000 til 14.000 medlemmer på ti år, falt platt i bakken. Det vil gi partiet noen utfordringer på sikt.

Mer interessant for folk utenfor partiet, for det avislesende folk, er det selvsagt at partiet ikke spente bein på seg selv i spørsmålet om våpenstøtte til Ukraina. Etter intens debatt i landsmøtesalen lørdag gikk et flertall av delegatene søndag inn for å sende våpen til Ukraina.

Dermed fikk partiledelsen det som den ville. For alle som sitter på utsiden av partiet ville et fortsatt nei mest se ut som et slag i lufta, som meningsløs symbolpolitikk som ville stå i veien for den pågående «normaliseringsprosessen» i partiet. Det unngikk partiet nå, med 107 mot 74 stemmer.

Da blir det også lettere å leve med vedtaket om at Rødt fortsatt sier nei til havvind.

Havvind-neiet viser tydelig at partiet vokser og drar i litt ulike retninger. For fagforenings-Rødt er det avgjørende å kunne vise til industrien at partiet vil bidra til å få fart på havvindutbyggingen og dermed til aktivitet på norske verft.

Men Rødt har tiltrukket seg mange vindkraftmotstandere de siste årene. For disse er det viktigste å stå imot kapitalkreftene, som det heter i Rødt, som bygger ut naturfiendtlige, som det heter i anti-vindkraftmiljøene, vindturbiner – enten det skjer på land eller til havs.

Sådan er partidemokratiet. Det finnes spenninger i alle politiske partier. Og landsmøtet bekreftet at Rødt er samlet om hovedsaken: Kamp mot Forskjells-Norge.

Alt i alt vil nok partiledelsen si seg fornøyd med møtet. Det ble ingen umiddelbare avskallinger og utmeldinger, ingen voldsom splittelse. Stemningen var ganske god og respektfull under hele landsmøtet, også i det såre spørsmålet om våpenstøtte til Ukraina.

Dermed kan partiet jobbe videre mot det store målet: Å bli det radikale arbeiderpartiet Rødt. Som også forbereder seg til å søke makt mens storebror Ap synker, blant annet i Oslo.

Den ambisjonen ligger under alt partiets ledelse foretar seg. Og den var synlig for alle som tok en titt på gjestelista til landsmøtet, som var full av nåværende og tidligere Ap-profiler, mange med sterke bånd til fagbevegelsen:

Kari Nessa Nordtun, ordfører i Stavanger, ønsket velkommen. Mimmi Kvisvik, leder i Fellesorganisasjonen, hilset landsmøtet, tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, nå i Alternativ Energikommisjon, var der, Mette Nord fra Fagforbundet hilset og Jørn Eggum, leder i Fellesforbundet, holdt søndagens siste tale.

Man skal kanskje ikke legge altfor mye i det. Men det viser i alle fall at flere sentrale folk i fagbevegelsen føler et sterkere slektskap til Rødt enn Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre har gitt uttrykk for at han gjør.

Kall det kanskje et lite varsku. Rødt vil forsøke å fylle det stadig større tomrommet Arbeiderpartiet etterlater seg i velgermassen.