Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Partene i norsk arbeidsliv er godt representert på Arendalsuka, både hver for seg og i ulike debatter.

LO-leder Peggy Hessen og NHO-sjef Ole Erik Almlid har vært i duell på den store utescenen i sentrum av Arendal. De to var på fornavn med hverandre og det var nærmest idyll.

Bare da det kom til synet på midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft ble det litt fart i luka.

LO-lederen var krystallklar på at hun ikke er villig til å jenke seg på disse områdene, hvor Støre-regjeringen for øvrig har innfridd.

Og så ble det litt temperatur da Almlid beskyldte LO-familien for å snakke ned det norske arbeidslivet ved å kreve storrengjøring og bruke ord som bendelormer og velferdsprofitører.

Hvordan står det i realiteten til i norsk arbeidsliv?

Mange gode svar på dette spørsmålet finner vi i det årlige arbeidslivsbarometeret som ble presentert av YS tirsdag.

Over 80 prosent av landets yrkesaktive sier de er positivt innstilt til medlemskap i en fagforening. Men i snitt er det under halvparten som er organisert.

58 prosent vil ha koordinerte og kollektive lønnsforhandlinger. De som jobber i barnehager og skoler er mest opptatt av en slik profil.

Det er noe strekk i laget innad i fagbevegelsen.

Unio-medlemmene er sterkest tilhengere av koordinerte lønnsforhandlinger og ditto motstand mot prestasjonsbasert lønn. Bildet et motsatt i Akademikernes rekker.

Derfor er det et paradoks at Unio spiller på Akademikernes lag i statsoppgjørene. I så måte er det verdt å merke seg at 93 prosent av de spurte i YS-barometeret ikke vil ha større lønnsforskjeller.

Hva mener så den jevne yrkesaktive at fagbevegelsen bør jobbe med?

Lønns- og arbeidsvilkår topper naturlig nok denne rankingen. Videre er det et sterkt ønske om at fagbevegelsen skal jobbe for gode pensjonsordninger.

På tredjeplass følger bedre arbeidsmiljø. Å sikre medbestemmelse og hindre sosial dumping er ikke fullt så viktig, skal vi tro barometeret.

Som nevnt innledningsvis var det god tone mellom Peggy og Ole Erik. De bedyret at de samarbeider godt. Vårens fire dager lange streik har ikke ødelagt det gode forholdet.

«Noen ganger må vi tåle at det blir streik», sa Almlid og poengterte at det handler om å respektere hverandres interesser.

Fortrengt var tydeligvis det faktum at det var steile fronter og tøffe tak da landet ble kastet ut i en streik.

Vi må 23 år tilbake i tid for å finne en streik i et mellomoppgjør. Lekkasjer til pressen fra de hemmelige forhandlingene hos Riksmekleren skapte vondt blod. Forholdet ble anmeldt, men politiet har nå henlagt saken.

For egen del vil jeg legge til at LO-lederen har mest grunn til å triumfere over vårens streik. Dette ble en viktig vitamininnsprøyting for fagbevegelsen generelt og LO spesielt.

Profilen på oppgjøret ble bedre, og frontfaget besto prøven. Frontfagsmodellen viste seg å være mer fleksibel enn det kritikerne har hevdet. Det var nemlig rom for å gi kommuneansatte et ekstra løft for å ta igjen tapt terreng fra fjorårets oppgjør.

Frontfaget innebærer at industriens tåleevne overfor utlandet skal legges til grunn som skissert ramme for alle lønnsoppgjørene, både i privat og offentlig sektor. Høye lederlønninger er noe av det som truer modellen. Regjeringen har satt ned et utvalg som nok en gang skal evaluere frontfagsmodellen.

Ifølge Fafo-sjef Tone Fløtten er det tre forutsetninger som må oppfylles for at frontfaget skal fungere: Høy organisasjonsgrad, høy grad av lojalitet og tillit mellom partene i arbeidslivet. Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) karakteriserer frontfaget som «noe av gullet i den norske modellen».

LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-sjef Ole Erik Almlid er skjønt enige om behovet for kompetanseheving i arbeidslivet.

Flere må ta fagbrev, er beskjeden fra begge to. Almlid mener den grønne omstillingen går for sakte. LO-lederen er samtidig opptatt av at vi må omstille i et tempo «slik at vi får med oss alle».

Her melder YS-barometeret om noen uværsskyer som bør bekymre. De siste årene har det vært en betydelig nedgang i interessen for etter- og videreutdanning.

64 prosent pekte ut EVU som en viktig sak i 2010. I år er andelen skarve 48 prosent. Og enda mer dystert er det når vi dukker ned bak disse tallene.

Arbeidstakere som ikke tar etter- og videreutdanning, er i stor grad de som burde ha slik jobbrelatert opplæring. Motivasjonen er minst blant dem som trenger det mest. Her skorter det på lyst, tid og muligheter.

Samtidig øker behovet for å omskolere dagens arbeidsstokk. Nordmenn skifter egentlig jobb ganske ofte. Da er det viktigere enn noen gang å stå rustet til å møte nye utviklingstrekk i samfunnet.

Stikkord her er det grønne skiftet, automatisering og eldrebølgen. For å klare denne omstillingen må arbeidstakere flest bli mer bevisste på egen kompetanseutvikling. Når jobben er borte, vil det være farlig sent å snu seg om.

Utdanningsinstitusjonene må også gå i seg selv for å kunne tilby mer tilrettelagte opplegg for etter- og videreutdanning. Og så må politikerne bla opp med bedre finansiering. Det er ikke godt nok å bare vise til Statens lånekasse.

Politikerne bør spille på lag med fagbevegelsen og arbeidsgiverne. Det er en god start at regjeringen allerede har tatt arbeidslivets parter med på rådslagning for rettferdig omstilling. Partene i arbeidslivet må få mer makt på dette feltet.

Det er åpenbart behov for en ny reform for etter- og videreutdanning.

Da YS-barometeret ble lagt fram tirsdag, ble det vist til at både Sverige og Danmark har bedre EVU-ordninger enn Norge.

Stortingsrepresentant Trine Lise Sundnes (Ap) har sansen for den danske modellen. Hun etterlyser også mer modulbaserte løsninger. Lære hele livet må bli en realitet, ikke bare en floskel.

LO-lederen og NHO-sjefen hadde lave skuldre og smilte begge fornøyd da de gikk av scenen i Arendal. Men om få måneder er det en ny lønnskamp.

Til våren er det hovedoppgjør, som ventelig blir ledet av Fellesforbundets Jørn Eggum og Stein Lier-Hansen fra Norsk Industri.

Tonen mellom dem vil neppe bli like gemyttlig som i Arendal.