Torleif Nordbakk

Leder LO i Tromsø

Thomas Grønnli Pettersen

Medlem Sør-Varanger Arbeiderparti

Det vi har sett de siste dagene er ikke vanskelig å plassere.

En sentral rådgiver i Fremskrittspartiet har omtalt mennesker med pakistansk bakgrunn som «minusvarianter». Han har sagt at enkelte grupper helst ikke burde få barn i Norge, samtidig som «etnisk norske» burde få flere.

Dette er ikke en debatt om politikk. Det er ikke snakk om integrering, arbeid eller kriminalitet.

Det er et syn på mennesker.

Og det hører ikke hjemme i et samfunn som vårt.

Derfor holder det ikke å gjøre dette til en enkel personalsak. Vi må tørre å stille noen grunnleggende spørsmål til Fremskrittspartiet!

Hvordan kan en person med slike holdninger ha en sentral rolle tett på partiet?

Er dette bare en enkelthendelse, eller sier det noe om retningen på retorikken over tid?

Hvor går egentlig grensen for hva som er akseptabelt språk i norsk politikk?

For mange opplever at den grensen har flyttet seg.

Vi har over tid sett en hardere tone. Et sterkere fokus på å peke ut grupper som problem. Når det skjer, er det ikke overraskende at noen til slutt går enda lenger.

Så til Sylvi Listhaug.

Hun har nå tatt avstand. Det er bra. Men det er også lov å spørre hvorfor det tok så lang tid?

Kommentar: Sylvi Listhaug møter seg selv i døra

Når så grove uttalelser blir kjent, burde reaksjonen komme umiddelbart. Klart og tydelig. Ikke etter press og medieoppmerksomhet.

Og når avstanden først kommer, blir det gjort til en personalsak.

Men er det bare det?

Eller er dette et uttrykk for en utvikling der grensene for hva som er greit å si, gradvis har blitt flyttet?

Det er det denne saken egentlig handler om.

Vi lever i en tid der mange kjenner dyrtiden på kroppen. Folk er frustrerte. Det er forståelig.

Men det er også ekstremt farlig og nørte opp under å lage et hat som lager et oss og dem, da all den tiden vi i Norge er et stort fellesskap.

Den oppskriften har vi sett før. Den har aldri endt godt.

Fagbevegelsen er bygd på en enkel tanke. At vi står sterkere sammen enn hver for oss. Uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Det er det som er fellesskapet.

Når den tanken utfordres, må vi si fra. Klart og tydelig.

Dette er ikke gråsone.

Dette er rasisme.