Gabriel Steinsbekk 

På meningsmålingene så langt i september er Frp den store vinneren. Sylvi Listhaug har løftet partiet til nivåer de ikke har sett siden 2011, samtidig som Erna Solberg leder landets største parti med stor margin.

Hvordan kan da en historisk upopulær regjering ha sjanse for å bli gjenvalgt?

Et år etter at den tiltrådte, hadde Ap+Sp-regjeringen mistet 14 prosentpoeng i oppslutning. Blant de fire foregående regjeringene hadde ingen av dem mistet mer enn seks prosentpoeng på tilsvarende tidspunkt i sin første periode.

Etter tre år i regjering har Støre og Vedums partier tapt mer oppslutning enn alle partiene i Stoltenberg og Solbergs regjeringer til sammen på tilsvarende tidspunkt.

Så hvordan kan Jonas Gahr Støre fortsette som statsminister selv om Arbeiderpartiet ligger an til å få sitt dårligste stortingsvalgresultat på 100 år?

Hovedgrunnen er at det rødgrønne forspranget fra valget i 2021 var svært stort.

100 rødgrønne mandater mot 68 borgerlige mandater (Pasientfokus vant som kjent et mandat) var en historisk mandatforskyvning.

Siden det jo kun trengs 85 mandater for å ha flertall på Stortinget har dermed den rødgrønne blokken 15 mandater å «gå på».

Med andre ord kan de rødgrønne partiene tåle betydelige lekkasjer til borgerlig side og likevel beholde flertallet i Stortinget.

På snittet av meningsmålingene i august var den borgerlige ledelsen på mellom fem og seks prosentpoeng. Dette kan virke uoverkommelig, men er faktisk innenfor den «normale» variasjonen som skjer fra august året før et stortingsvalg og til valgdagen.

Den gjennomsnittlige endringen i oppslutning mellom blokkene de siste seks stortingsvalgene har vært i overkant av sju prosentpoeng.

De historiske endringene de siste tjue årene har altså vært større enn den borgerlige ledelsen er i dag.

Men det er en voldsom spredning i hvor store disse endringene har vært. Eksempelvis ledet de borgerlige partiene med nesten 18 prosentpoeng over de rødgrønne partiene i august 2008 selv om den rødgrønne regjeringen ble gjenvalgt litt mer enn et år senere.

På den andre siden var endringen fra august 2016 til valgresultatet 2017 minimal: De borgerlige partiene gikk samlet sett fram med kun 0,8 prosentpoeng mens de rødgrønne partiene sank tilsvarende.

I tillegg til de endringene som kan skje gjennom et år av den lange valgkampen er det faktisk også mulig at den borgerlige ledelsen er mindre enn målingene per nå gir uttrykk for.

Det kan være god grunn til å tro at de velgerne som i meningsmålinger oppgir at de ikke stemte ved sist stortingsvalg, eller ikke husker hva de stemte, har større sannsynlighet for å bli sittende hjemme på valgdagen.

På snittet av målingene er det de borgerlige partiene som er overrepresentert blant denne gruppen, mens spesielt regjeringspartiene er underrepresentert.

Dersom denne gruppen velgere holdes utenfor snittet av målingene synker avstanden mellom blokkene med i underkant av to prosentpoeng, og den borgerlige ledelsen går fra 5,5 prosent til 3,5.

En slik beregning er på ingen måte en fasit med to streker under svaret, men ved stortingsvalget i 2021 traff denne omregningen av meningsmålingene bedre på det faktiske valgresultatet enn snittet av målingene.

Det er ingen grunn til å tro at historien vil gjenta seg, og vi kan like gjerne få en valgkamp som i 2017 heller enn en som i 2009.

Men de historiske endringene de siste tjue årene viser at et flertall for den rødgrønne blokken er innenfor rekkevidde.

Samtidig er det å kunne telle til 85 stortingsmandater kanskje bare halve jobben.

En flertallsregjering basert på fem rødgrønne partier virker svært fjernt, og det samme gjør kanskje en mindretallsregjering som baserer seg på budsjettstøtte fra Rødt og MDG, eller muligens til og med Senterpartiet.

Men ståa på målingene tilsier at sjansene for at man nettopp får en slik situasjon på rødgrønn side etter valget i 2025, er større enn mange tror. Da gjelder det å være forberedt.