JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

Erna splittet fagbevegelsen

Her er vi vitne til en prosess hvor det er svært vanskelig å reversere arven etter Erna Solberg, skriver Kjell Werner.

Her er vi vitne til en prosess hvor det er svært vanskelig å reversere arven etter Erna Solberg, skriver Kjell Werner.

Leif Martin Kirknes

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Nå må staten ta ansvar som arbeidsgiver.

I 2016 åpnet Erna Solbergs regjering for to tariffavtaler i staten. Akademikerne og Unio har på denne bakgrunn fått sin egen tariffavtale.

LO og YS har holdt fast på den gamle avtalen. Fasiten nå er derfor at fagorganiserte i staten står splittet. I fjor ble de statsansatte lønnsvinnere, på godt og vondt. Mest det siste. Og nå krangler man så busta fyker.

Tallenes tale er klar. De statsansatte fikk i fjor en gjennomsnittlig lønnsøkning på 6,4 prosent. Industriarbeiderne måtte nøye seg med 4,7 prosent.

Går vi nærmere inn i tallene, viser det seg at lønnstilleggene i Forsvaret ble ekstraordinært høye på grunn av større øvingsaktivitet. Trekker vi fra «Putin-effekten», er lønnstilleggene i staten på 5,9 prosent. Den reelle avstanden ned til industriarbeiderne er altså likevel stor. Den skisserte rammen for oppgjøret var for øvrig 5,2 prosent.

«Staten har mistet kontroll over lønnsdannelsen i staten. Dette er veldig alvorlig», sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik da de endelige tallene for fjorårets lønnsoppgjør forelå. Hun viste til det faktum at Erna Solbergs regjering jo åpnet for to tariffavtaler i staten. «Staten må ta en aktiv rolle for igjen å samle partene om felles tariffavtaler», vedtok LOs representantskap nylig i uttalelsen foran årets lønnsoppgjør.

Men dersom staten her tar omkamp, går Akademikernes medlemmer til streik.

Lederen for Akademikerne i staten, Kari Tønnessen Nordli, forsvarer den sterke lønnsveksten i staten. Hun mener årsaken er å finne i det stramme arbeidsmarkedet og behovet for å rekruttere og beholde høyt utdannede arbeidstakere i staten.

Den «nye» tariffavtalen i staten innebærer at en stor del av lønnstilleggene for medlemmene i Akademikerne og Unio gis lokalt på den enkelte virksomhet. I den «gamle» avtalen er det LO og YS som er motpart til staten, og her er det store sentrale tillegg pluss lavlønnsprofil som er normalen. Før Erna-reformen i 2016 hadde derimot alle arbeidstakergruppene i staten like vilkår for lønnsfastsettelse.

Dagens Næringsliv argumenterer for at lønn er viktig – også for høyt utdannede i staten.

«Staten skal ikke være lønnsledende, men det må være rom for å bruke lønn som virkemiddel for å rekruttere og beholde fagfolk», skriver DN på lederplass. Konsekvensen av en slik politikk er kort og godt: Hvis noen statsansatte får mer, må andre i staten få mindre. Det finnes ingen gratis lunsj. Denne baksiden av medaljen unngår DN behendig å nevne.

Problemet er at staten ikke har full kontroll. Dermed har statsansatte blitt lønnsledende.

Det er behov for å få vite hva som skjuler seg bak gjennomsnittstallet for fjorårets lønnsvekst i staten. Men det er allerede nå mye som tyder på at en stor del av denne lønnsøkningen er en følge av den nye tariffavtalen, altså at medlemmer i Akademikerne og Unio har fått en for stor bit av kaka.

Statens forhandlingsleder har vært for slepphendt. Det er en fallitterklæring at dette har skjedd på en Ap-ledet regjerings vakt.

Her er vi samtidig vitne til en prosess hvor det er svært vanskelig å reversere arven etter Erna Solberg. Det blir som å presse tannkremen tilbake på tuben.

Men det er mulig å gjøre noe. Statens forhandlingsleder opererer ikke i et vakuum. Regjeringen har det overordnede ansvaret i staten og bør derfor sørge for at det ikke gis for mye lønn ved dørene.

Lønnsevnen i den konkurranseutsatte industrien må legges til grunn. Alternativet er at industriarbeidsplasser blir ofret på andres alter.

Lønnstilleggene i frontfaget for industrien må derfor danne normen for de påfølgende oppgjørene i øvrige lønnsområder, både i privat og offentlig sektor. Dersom staten over tid blir lønnsledende, vil den gode og solidariske modellen for lønnsdannelse rakne.

Da kommer vi alle ut som tapere.     

Warning
Annonse
Annonse