Martin Kvalvik

Ungdomsveileder og etatstillitsvalgt i NTL NAV

Mennesker er sosiale dyr og vi har et behov for å ytre våre meninger overfor andre. Men er vi ikke kanskje litt for opptatt av å dele våre tanker og meninger – uten å faktisk lytte til de vi har en samtale med?

Sånn er det også med fagforeningene.

Vi som jobber som tillitsvalgte i det daglige har blitt ganske profesjonelle i å følge opp våre medlemmer. Vi er også ganske flinke til å komme med ferdigutklekte svar på utfordringene vi tror våre medlemmer har i det daglige. 

Men en fagforening kan ikke fortelle sine medlemmer hva de skal mene og være opptatt av, eller i verste fall, si til sine medlemmer at misnøyen de føler ikke er riktig.

Dagbladet hadde en sak for litt siden med bryggeriarbeider Andrè Joakimsen som reagerte da LO-leder Peggy Hessen Følsvik tilsynelatende lo bort hans utfordringer med å ha det trangt økonomisk. Å le bort utfordringene var nok absolutt ikke intensjonen til LO-lederen, men responsen ble ikke tatt godt imot av Joakimsen.

Likevel skal en fagforening, spesielt LO i Norge, være de som har den dyp forståelse for de daglige utfordringene arbeiderne sliter med.

Fagforeningen er på sitt beste når de lytter til den hviskende misnøyen og bekymringene arbeiderne har og forvandler dem til kraftfulle rop om mer rettferdighet.

Å omgjøre kravene og den berettigede misnøyen fra gulvet til gjennomslag via organisering av arbeidere, er det vi trenger å gjøre mer av – om fagforeningene igjen skal bli aktuelle og slagkraftige organisasjoner.

Det er i hvert fall det som blir sagt av Ian Allinson i boka Workers can win.

Fagforeninger internasjonalt har mistet makt, spesielt i land som USA og Storbritannia etter 1980-tallet hvor de konservative regjeringssjefene Ronald Reagan og Margaret Thatcher aktivt gikk inn for å knuse innflytelsen fagforeningene hadde.

I nordiske land derimot, og spesielt i Norge, står LO med over én million medlemmer sterkt i norsk samfunnsliv.

Likevel mener Allinson i Workers can win at vi, gjennom sterkere grad av organisering på arbeidsplassene, kan få tilbake mer reell påvirkning til det beste for medlemmene.

Arbeidslivet er i konstant utvikling. Fagforeningene må følge denne utviklinga. Det som var riktig i 1990, trenger ikke å være det riktige i 2024.

Men det som ifølge Allison alltid vil være gjeldende, er ubalansen i makt mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Førstnevnte har lykkes i stadig økende grad å dele oss opp, slik at vi arbeidere konstant er i konkurranse med hverandre. Vi taper alle på denne individualiseringa.

Tallenes tale bekrefter dette internasjonalt. I USA i perioden 1979 til 2019 har produktivitetsveksten vært 59,7 prosent, samtidig har lønnsveksten bare vært 15,8 prosent.

Hvis vi lurer på hvorfor dagens unge har blitt mer kyniske og selvopptatte, ligger nok noe av svaret her – at dette blir den første generasjonen som får det dårligere enn eldre generasjoner. Boligkostnadene er for eksempel astronomiske.

Det er omtrent umulig å få boliglån, spesielt om du er enslig. Jobbene er mer usikre og krever mer av deg, for mindre lønn. Offentlige tjenester har vært underfinansiert i mange år nå, og unge i dag kan bare glemme å få en ålreit pensjon, spesielt i fagyrker.

Ulikhetene har økt fordi ubalansen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere har tippet i arbeidsgivers favør. Allinson er tydelig på at det bare er kollektiv handling via fagforeningene som kan balansere dette maktforholdet igjen.

Da må vi først bli mer bevisste på vår avgjørende betydning for at samfunnet skal gå rundt. Det var ikke finansnæringen eller de med de feteste lønningene som holdt hjula i gang under covid 19-pandemien. Samfunnet hadde vært totalt lammet om det ikke var for jobben til sykepleiere, butikkmedarbeidere, NAV-ansatte og renholdere.

Vi må finne tilbake til makta vi arbeidere kollektivt har, er Allinsons sterke formaning. 

SAS-streiken tidligere i sommer viste med all tydelighet at vi hadde makten til å sette flyene på bakken – og med det makt til å få gjennomslag for bedre lønn- og arbeidsvilkår.

Boka presenterer flerfoldige strategier (utover å gå til streik) som fagforeningene bør ta mer i bruk. Mange av de samme strategiene blir presentert i boka Fellesskap og forandring av den danske fagforeningslederen Esben Noel Hjort, som kom i 2021.

Det handler i hovedsak om at vi må bygge sterkere relasjoner med medlemmene og kollegaene på arbeidsplassen.

De tillitsvalgte må lytte mer til medlemmene sine, ha flere en-til-en-samtaler for å høre hva som rører seg på arbeidsplassene.

Når man har kunnskap om hvilke saker som alle snakker om, synes er viktige og har dypfølte meninger om, må man organisere og synliggjøre det for å vinne saken.

Ved å bruke streikevåpenet, men også andre kollektive handlinger som ikke er streik, kan man klare å få større gjennomslag, mener Allinson.

Fagforeningene er blitt altfor profesjonalisert, med et stort fokus på å være tjenesteytende overfor medlemmene.

Vi burde heller være mer organiserende, å mobilisere medlemsmassen til handling, snarere enn å be den tillitsvalgte løse ethvert problem som dukker opp for hvert enkelt medlem.

ASOS (eller kollektive handlinger som ikke er streik) kan være å nekte å jobbe mer enn det som faktisk er bestemt i kontrakten. Det er ganske likt quiet-quitting-tankegangen. Dette vil gi utfordre arbeidsgivere som krever høyere og høyere produktivitetsvekst uten at dette gir høyere lønn til arbeiderne.

Boka ser først og fremst på britiske forhold, og der er det betydelig verre enn i Norge. Likevel er det mye i boka som har overføringsverdi. Som at vi har blitt altfor profesjonalisert.

Ofte høres vi tillitsvalgte mer ut som forsikringsselgere enn organisatorer som jobber for å sikre bedre lønns- og arbeidsvilkår for våre medlemmer.

Dyktige organisasjoner kan klare begge deler. Mange medlemmer er fornøyd så lenge fagforeningen gir lønnsvekst og de får gode bank- og forsikringsordninger.

Det er en vesentlig forskjell på Norge og Storbritannia – og det er den norske modellen.

Vi har mange mekanismer som gjør at fagforeningen i større grad får gjennomslag her enn hva man får i Storbritannia. Nevnte SAS-streiken er et godt eksempel på det. LO i Norge er en maktfaktor og det er lite man får gjort i norsk arbeidsliv om ikke LO er enig. Det skal vi være glade for.

Men også i Norge har fagforeningene utfordringer vi må løse. Vi må bli mer aktuelle for yngre generasjoner og de med høyere utdanning. Og vi må bli flinkere til å lytte til den berettigede misnøyen når folk sliter med økonomien i hverdagen. Fagforeninga må være en grasrotorganisasjon.

Vi ser nå at Frp og Høyre vokser på meningsmålingene etter sommeren.

Det er et sterkt signal om at også LO ikke har klart å ta til seg mange av de utfordringene folk sliter med i dyrtiden.

Da må vi som er tillitsvalgte i LO-forbund begynne å åpne ørene og øynene mer enn vi har klart til nå.

Om fagforeningene taper terreng i tiden fremover og maktubalansen øker, vil vi alle sitte igjen med dårligere arbeidsforhold og en dårligere lønnsutvikling.