Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Barnetrygd har blitt et politisk mer hett tema.

I årevis har barnetrygden stått fast på samme kronebeløp, altså falt i verdi i takt med økte priser ellers i samfunnet. Men i 2018 klarte KrF å få Solberg-regjeringen med på en reell økning.

I høst snudde Høyre og foreslo økning i partiets alternative statsbudsjett. Og SV fikk dermed presset Ap/Sp-regjeringen til å prisjustere barnetrygden i det endelige statsbudsjettet for 2023.

På denne bakgrunn er interessant at Rogaland Arbeiderparti, med stortingsrepresentant Hadia Tajik i spissen, våger å tenke i nye baner.

Forslaget derfra er både å øke og skattlegge barnetrygden. Dette er to grep som samlet vil slå positivt ut for barnefamilier som har minst å rutte med.

Tajik får imidlertid kjeft fra flere hold.

Kritikken går på at barnetrygden da ikke lenger blir universell, altså lik for alle. Men dette blir en svært snever tolkning av begrepet universell. Skattlegging er noe annet enn ren behovsprøving.

Universelle ordninger innebærer at innbyggerne har like rettigheter til offentlige velferdsordninger. Eksempler i så måte er økonomiske trygdeytelser eller tjenester som skolegang, helsetilbud og eldreomsorg.

Universell barnetrygd ble innført i Norge i 1946. Alle familier har siden den gang fått like beløp fra staten for hvert barn. Og slik bør det fortsatt være.

Men ordningen med barnetrygd kan med fordel forbedres ved at den legges til på familiens inntekt.

Det vil i tilfelle gi en god omfordeling. Hadia Tajik ser for seg at den ordinære barnetrygden blir økt fra drøyt 12.000 kroner til om lag 20.000 kroner. Familier med lavest inntekt vil etter skatt sitte igjen med mer enn dem med høye inntekter.

Og denne omfordelingen kan skje uten at det koster staten en ekstra krone.

Inflasjonen må holdes i sjakk. Derfor var det avgjørende viktig for regjeringen å holde igjen på oljepengebruken i statsbudsjettet for 2023.

Norsk økonomi er allerede inne i en periode hvor vi må belage oss på stramme statsbudsjetter i flere år framover. Statens inntekter fra oljevirksomheten avtar nemlig samtidig som utgiftene til alderspensjoner øker.

Flere partier tar til orde for økt barnetrygd, enten finansiert med kutt på andre budsjettposter eller økt skattenivå. Det er realt nok. Men det har altså sin pris. For heller ikke her er det noe som heter gratis lunsj.

Det er lett å argumentere ideologisk mot å endre systemet for barnetrygd, men det er uklokt å se bort fra behovene i vår tid.

Forslaget om å skattlegge og øke barnetrygden bør bli ny Ap-politikk.

Dette vil være å yte etter evne og få etter behov, uten måtte å gå veien om behovsprøvde ordninger.

Legg bort ideologiske skylapper.