Marie Sneve Martinussen

De siste ukene har Trygve Slagsvold Vedum dosert i media om renter, inflasjon og betydning av å stramme inn.

På måten han snakker er det tydelig at Vedum har gått et lynkurs i økonomi, men det virker som den ellers jordnære ministeren utelukkende har hatt amerikanske lærebøker på pensum.

For norsk økonomi er særegen, og derfor passer det ikke nødvendigvis å bruke utenlandske briller når man skal håndtere inflasjonen her hjemme.

I dag favner måten begrepet Den norske modellen brukes på så mangt: Små forskjeller, tillit, trepartssamarbeid, en sterk velferdsstat, politikere som er venner på tvers av partiskillelinjene, offentlig kontroll over naturressursene og mer til.

Det er derfor lett å glemme at Den norske modellen opprinnelig var en helt konkret økonomisk modell – frontfagsmodellen – som legger rammene for hvordan lønnsveksten blir bestemt i Norge. Den skal sikre høy sysselsetting, samtidig som vi ikke får inflasjon og industridød.

Ideen er at lønnsveksten i eksportindustrien rammene for lønnsveksten til alle norske ansatte. Fagforeningene i industrien sikrer at arbeidstakerne får sin del av verdiskapingen. Økt produktivitet skal da gi tilsvarende høyere lønninger.

Dersom lønnsveksten var høyere, ville arbeidsplasser i industrien kunne gå tapt. For en bedriftseier som kun konkurrerer på det norske markedet, er ikke lønnsvekst nødvendigvis er problem. Han kan bare øke prisene tilsvarende. Men i motsetning til butikker, kan ikke smelteverkene bestemme prisen på aluminium. Den blir satt på verdensmarkedet, og det har Hydro ingen kontroll over.

For eksportnæringen sikrer den norske lønnsveksten altså at de kan klare å konkurrere med andre lands bedrifter. For resten av økonomien betyr modellen at lønnsveksten ikke fører til høy inflasjon.

Den norske modellen løser ikke alle problemer. I industrien er modellen et klassekompromiss som sier at verdiskapingen skal fordeles mellom arbeid og kapital, men modellen sier ikke noe hvordan arbeiderne får tak i en større del av kaken de har bakt. Denne måten å fastsette lønn på kan også føre til reallønnsnedgang til mange av hensyn til å redde noe få industrijobber.

Mange grupper arbeidstakere kunne oppnådd høyere lønnsvekst hvis de stor friere i sinn lønnskamp, og høyt utdannede i offentlig sektor er blant modellens kritikere. Den norske modellen forutsetter også at mange er medlemmer i fagforeninger, og dersom tilstrekkelig mange skulle få bestemt lønnen sin utenom tariffsystemet vil ikke modellen fungere som i teorien.

Men dette er ikke et innlegg om hvordan Norge kunne eller burde være, men om hvordan Norge er. Elsk det eller hat det, men det er frontfagsmodellen som bestemmer hvor mye lønnen din skal øke til neste år. Og dette faktumet får betydning for den økonomiske politikken.

Finansminister Vedum er uenig i mekanismen i den norske modellen, og har i Dagens Næringsliv 12. september sin egen fortelling om hvordan fastsettelsen av lønningene foregår:

«Når prisene øker, krever folk høyere lønn, det gir bedriftene økte lønnskostnader som de må dekke ved å øke prisene, og så videre. En klassisk lønns- og prisspiral. Det er denne spiralen vi må bryte. Jo før, jo bedre. Det lærte vi forrige gang det var såkalt «dyrtid» i verden, på 1970/-80-tallet.»

I sitt foredrag før budsjettkonferansen 26. august kom han med samme budskap. «Tømreren vil kreve høyere lønn fordi han opplever at lønnen ikke strekker til. Det samme vil den ansatte på Maxbo, og derfor stiger prisen på byggevarene».

Nei, Vedum. Dette stemmer trolig mer med noe man kunne sett i en amerikansk film, enn det gjør med norsk virkelighet.

Tømreren og butikkmedarbeideren på Maxbo får som regel tarifflønn. De kan prøve å gå til sjefen for å kreve høyere lønn, men dette er i hovedsak ikke slik lønnsveksten i Norge blir fastsatt. Den blir bestemt av konkurranseevnen til industrien. Når prisene på hjemmemarkedet øker, må det altså skyldes noe annet enn lønnsvekst.

Teorier om «pris- og lønnspiraler» eller at inflasjonen «biter seg fast» stemmer kanskje for USA, men det er ikke automatisk riktig for Norge.

Hvorvidt det er den norske modellen eller Vedum som har rett, kan kanskje virke abstrakt. Men dette kan ha stor betydning for min og din hverdag.

For hva er den naturlige konsekvensen av å tro på teorien om en pris- og lønnsspiral som går amok i Norge?

Jo, så klart at denne må bekjempes for enhver pris, om så cellegiftkuren også skader pasienten. Arbeidsledigheten må opp, slik at lønnsmottakerne besinner seg.

Sentralbanksjef Ida Wolden Bache er allerede i gang med å skrive ut giften, og blant annet LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad er blant de som mener hun øker renten raskere enn nødvendig, og at det kan føre til høyere arbeidsløshet.

På toppen av de raske renteøkningene varsler Vedum at han vil følge opp med kuttpolitikk og å skrinlegge nye velferdssatsinger.

I sitt foredrag fortalte Vedum om gleden ved at sønnen i Andersen-familien endelig hadde fått seg jobb.

Finansministeren bør la den unge mannen og andre som nylig har kommet seg inn i arbeidslivet få beholde jobben, og ikke utskrive en inflasjonsmedisin som kaster de ut igjen.