Kjell Werner

De fleste av oss er gamle nok til å huske Jens Stoltenbergs nyttårstale ved inngangen til 2007. Den daværende statsministeren hadde som visjon at Norge skulle få på plass teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser.

«Dette blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge. Og når vi lykkes, tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding», sa Stoltenberg den gang. Han skisserte en tidshorisont på sju år.

Men dette var lettere sagt enn gjort. Etter seks år ble prosjektet avsluttet. Det som skulle bli en månelanding hadde endt i en krasjlanding. Storskalasatsingen på Mongstad utenfor Bergen var for ambisiøs. Det ble med et testsenter. Og staten hadde i manges øyne sløst bort milliarder av kroner. Hånlatteren satt løst.

Men den som ler sist, ler best. Jens Stoltenberg er tilbake i norsk politikk, og han kan med god samvittighet koste på seg et bredt smil.

I dag er nemlig månelandingen en realitet. Riktignok med et annet «fartøy», men det er bygd over tilnærmet samme lest.

Andre pinsedag ble det skrevet historie. Da gikk den første skipslasten med flytende CO2 fra sementfabrikken ved Brevik i Porsgrunn med kurs for Øygarden utenfor Bergen. Neste skritt er å sende CO2-en ned i rør til 2600 meters dyp under Nordsjøen. Trygt lagret som et godt bidrag for å hindre at kloden blir for varm.

Veien dit har vært lang og kronglete. I september 2013 ble Stoltenbergs variant skrotet, og et halvt år senere konkluderte kontrollkomiteen på Stortinget med sterk kritikk for gjennomføringen av prosjektet.

Men det var da og ikke nå. I 2020 kom Erna Solbergs regjering med det nye prosjektet som vi i dag ser de første resultatene av.

Opplegget er å fange CO2-utslippene ved sementfabrikken ved Brevik og senere fra avfallsanlegget på Klemetsrud i Oslo, med planlagt oppstart i 2029. Samlet prislapp for staten er 40 milliarder kroner.

Denne uka blir det storstilt markering av vår tids månelanding. Tirsdag arrangeres det en internasjonal konferanse i Oslo. Onsdag blir det høytidelig åpning av anlegget ved sementfabrikken.

Det dreier seg om Norges største klimasatsing og Europas første komplette verdikjede for fangst og lagring av CO2. Norge har en unik sjanse til å bli Nord-Europas karbonlager.

Dette er egentlig en lang historie. Bellona-leder Frederic Hauge har ivret for CO2-fangst og lagring i over 30 år. Han gleder seg til å feire «en stor norsk klima-suksess som kan bidra til store utslippskutt i Norge og over hele verden». Store ord som jeg slutter meg til.

Fangst og lagring av CO2 er på sett og vis gammelt nytt. Equinor (tidligere Statoil) er pioner på området og har siden 1996 utført fangst og lagring av naturgassen ved Sleipner-feltet i Nordsjøen. Og på Melkøya utenfor Hammerfest skjer det samme.

Utfordringen har vært å få til noe tilsvarende i stor skala når det er stor avstand mellom stedet for utslipp og lagringsplassen.

Da må CO2-en fanges, kjøles ned og fraktes for så å bli pumpet ned i grunnen.

Det er dette Norge nå synes å lykkes med. Selskapet Aker Carbon Capture har levert renseteknologien til Brevik og Klemetsrud. Selskapet som skal stå for transport og lagring, Northern Lights, har så langt avtale med fem bedrifter, hvorav tre er utenfor landets grenser.

Først ut er altså sementfabrikken ved Brevik. Sementproduksjon står for mellom fem og sju prosent av verdens klimagassutslipp. Den planlagte CO2-rensingen fra avfallsanlegget på Klemetsrud vil redusere utslippene fra Oslo med tjue prosent.

CO2-fangst og lagring er en smart løsning der det er vanskelig å finne fornybare alternativer som erstatter klimaskadelig forbrenning.

Teknologien egner seg ypperlig til å rense utslipp fra avfallsforbrenning og fra industri hvor det produseres stål, aluminium, silisium og gjødsel.

Tre firedeler av verdens energi kommer i dag fra fossile energikilder. Vi har derfor en lang vei å gå for å redde kloden fra å bli altfor varm. Den norske elbilpolitikken er et eksempel til etterfølgelse. Det bør nevnes at staten nå sponser elbileiere med 40 milliarder kroner i året.  

Slik sett blir 40 milliarder som samlet pris for CO2-fangst og lagring småpenger og etter min mening en god investering. Men med tid og stunder vil denne teknologien også bli kommersielt interessant.

Markedet i Nord-Europa er nemlig stort. Det anslås at én prosent av de europeiske utslippene vil bli fanget i 2030, men dette potensialet vil øke formidabelt til 31 prosent i 2050.

Da president John F. Kennedy sa at amerikanerne skulle lande med mennesker på månen innen ti år, hadde ikke amerikanerne vært ute i verdensrommet. Men de kom til månen før ti år hadde gått.

Kennedy satte seg et hårete mål og nådde det. 16. juli 1969 kunne Neil Armstrong stolt sette foten på månen og skrive historie.

Og så kom han med de bevingede ordene: «Et lite skritt for et menneske, men et stort sprang for menneskeheten».

Det samme kan sies om det norske karbonprosjektet. Jeg håper at hydrogen, som jo bare etterlater seg vanndamp ved forbrenning, blir den neste klima-suksessen. Også her bør det ligge til rette for helhetlige verdikjeder.

Norge mislyktes med Stoltenbergs CO2-prosjekt. Men ideen levde heldigvis videre, og nå lykkes vi altså med vår tids månelanding. Andre pinsedag 2025 er og blir en merkedag. Vi kommer langt med tålmodighet og utholdenhet.

Den som gir seg, har tapt.