Kommentar
«Hva betyr det at en halv million nordmenn nå eier aksjer på børsen?»
redaktør i LO-Aktuelt
Sissel M. Rasmussen
STERKE MOTKREFTER: Skal vi bekjempe høyreekstreme populister, fjerne ulikheter og fattigdom, videreutvikle en solidarisk velferdsstat og sikre mennesker anstendige og bærekraftige jobber, så må vi også vinne kampen om folks hoder og hjerter, skriver Svein-Yngve Madssen.
Bård Skarra
Arbeiderbevegelsen har mistet mange av de redskapene som bidro til å bygge den norske samfunnsmodellen.
Etter 28 år som redaktør for LO-Aktuelt, går Svein-Yngve Madssen av med pensjon. Dette er hans siste leder.
«Kapitalismen har bygd sig et festningsverk i hvert eneste menneskesinn. Å rive det ned, og i stedet reise et socialistisk bolverk, det er vår oppgave.»
Det var Håkon Lie som i 1936 minnet Arbeiderpartiets landsmøte om hva som var den viktigste kampen for arbeiderbevegelsen.
I fem år hadde han bygget AOF til organisasjonen som skulle sikre at parti og fagbevegelse vant det han kalte den «livsviktige kampen» mot kapitalismen og borgerskapets dominerende verdier.
Men det var også en kamp mot at fascismen skulle få feste i arbeiderklassen.
Den gangen var det ingen som var i tvil om hvem fienden var. Og det var en strid som ble ført på alle fronter i samfunnet.
De nye massemediene ble brukt for alt de var verdt. Radio, film, teater, skolering, idrett og ikke minst arbeideravisene var viktige. Det var en massiv innsats som ga resultater.
Arbeiderpartiet hadde valg etter valg en oppslutning på godt over 40 prosent, og nesten alle fagorganiserte var medlemmer i et LO-forbund.
Det er lett å glemme at arbeiderbevegelsens hovedutfordring er den samme i dag.
Skal vi bekjempe høyreekstreme populister, fjerne ulikheter og fattigdom, videreutvikle en solidarisk velferdsstat og sikre mennesker anstendige og bærekraftige jobber, så må vi også vinne kampen om folks hoder og hjerter.
Det alvorlige er at motkreftene er langt sterkere enn på 30-tallet, og arbeiderbevegelsen har mistet mange av de redskapene som bidro til å bygge den norske samfunnsmodellen.
Situasjonen blir ikke noe bedre av at vi er langt mindre bevisste hvem «fienden» er og hvordan den gjennomsyrer samfunnet vårt.
Hvilke verdier og holdninger skaper de sosiale mediene; en global toppidrett som styres av kapitalen; de tradisjonelle medienes vinklinger; reklamen som gjennomsyrer alt; nettets algoritmer; film og musikk; realityshowene og alt det andre som omgir oss døgnet rundt?
Hva betyr det at en halv million nordmenn nå eier aksjer på børsen, eller at 650.000 har private helseforsikringer?
I nesten 40 år har jeg vært så privilegert at jeg har fått lønn for å skrive kommentarer om smått og stort som har engasjert meg.
Men ingenting har vært viktigere enn nettopp kampen om folks hoder og hjerter.
Mister folk troen på demokrati, solidaritet og verdien av fellesskap, vil det heller ikke være mulig å sikre alle en anstendig pensjon eller utvikle velferdssamfunn og arbeidsliv slik at det blir rettferdig og bærekraftig.
Så for en siste gang, det er fremdeles riktig at dette er en «livsviktig kamp» for arbeiderbevegelsen.
Takk for meg!
