Kristine Larsen

Norge i 2022. Dette er virkeligheten vår. Det intense hatet mot Arbeiderpartiet og politikerne våre. Jeg påstår ikke at ingen andre politiske partier blir utsatt for lignende, men det hatet er nok ikke like sterkt som det er mot Arbeiderpartiet og AUF.

Det er betimelig å spørre hvor alt kommer fra? Nå når vi igjen ser det i kommentarfeltene i media etter at Dagbladets politiske redaktør Geir Ramnefjell har skrevet en kommentar med overskriften «Regjeringen har skiftet til vinterpels».

Det tok ikke lang tid før kommentarfeltet under artikkelen på Dagbladets Facebook-side ble fylt med grums. Det er forresten langt forbi grums. Det er rene drapstrusler. Drapstrusler mot landets statsminister og hans finansminister. Det er både kvinner og menn som skriver, unge og gamle. Men fellesnevneren er hat og sinne.

Et hat som kommer til syne overalt i sosiale medier for tiden.

Det skremmer meg! Det burde skremme deg også. Jeg vet hva et slikt intenst hat kan føre til. Jeg har nok venner som ble skutt etter en sommerdag på Utøya, eller forsøkt bombet i filler i regjeringskvartalet.

Dette innlegget fra Ramnefjell handlet om at regjeringen har laget en strategi for de dårlige tidene vi er inne i nå. Vi kan alle være enige om at det trenger vi. Jeg skjønner og har dyp sympati med alle som sliter på grunn av økte levekostnader. Mat, drivstoff og strøm koster mer enn det mange har råd til. Vi skal debattere de utfordringene vi står i rundt dette, og politikk. Men det går en grense et sted for hvordan vi opptrer når vi gjør akkurat det.

Når voksne mennesker oppfordrer til drap i kommentarfelt da er vi langt forbi det som er akseptabelt av både oppførsel og det som omhandler ytringsfriheten i dette landet. Dette er voksne mennesker som sprer regelrett hat og oppfordrer til kriminelle handlinger.

Som samfunn kan og skal vi aldri akseptere dette. Jeg har sluttet å tro på ordene «det var ikke ment sånn», når det kommer fra noen som tydeligvis burde vite bedre. For vi vet bedre! Det gjør vi alle. Vi må bare ta det valget hver og en av oss. Og det valget må vi ta hver eneste dag!

Forskningen viser at hatet og grumset kommer og spinner ut fra konspirasjonstenkningen. Personer som gir uttrykk for en konspirasjonsteori, tror ofte på mange konspirasjonsteorier som er kjedet sammen.

Skal vi virkelig ta tak i problemet, må vi forstå hva som gir konspirasjonsteoriene en grobunn. Ifølge forskningen handler det i stor grad om en grunnleggende opplevelse av avmakt og maktesløshet, blant annet som følge av en økende avstand til politikerne og myndighetene. Denne avmaktsfølelsen resulterer i mistillit både mot politikere og vanlige informasjonskanaler og leder til en jakt på syndebukker.

Konspirasjonsteoriene gir en følelse av kontroll i en truende verden. De gir folk en følelse av å ha skjønt noe som ikke alle andre har skjønt. Er det er noe som virker mot konspirasjonsteorier, så er det medbestemmelse og transparens, altså gjennomsiktighet, ifølge forskerne.

Når folk føler seg inkludert i beslutningsprosessene og det er tydelig hva som ligger til grunn for en avgjørelse, så skaper det mindre mistillit og mindre grobunn for konspirasjonstenkning. For å bekjempe konspirasjonsteorier må vi derfor ta tak i den helt reelle opplevelsen av avmakt og utrygghet og bekjempe demokratiske underskudd i samfunnet. Her kan flere åpne politiske møter og inkludering av innbyggerne være en viktig arena.

I åtte år var Erna Solberg landets statsminister. Skiftet kom sist høst. Jeg jobbet ganske aktivt for det skiftet. Det er ingen hemmelighet. Poenget mitt er hvordan en gjør akkurat dette. Noe jeg tror kan være en lærdom for mange.

Vi må nemlig starte med oss selv.

I de årene hun var statsminister brukte jeg mye tid på å lære mine egne barn hva det vil si å være politisk uenig i sak. Vi snakket mye om forskjellene og ulikhetene i politikken. Jeg brukte også tid på å snakke godt om Erna Solberg som landets statsminister. Jeg lærte barna mine at det er mulig å ha respekt for en statsminister fra et annet politisk parti, og samtidig diskutere uenighetene, og at politikere fra andre partier også er bra mennesker.

Det fine er at de lærte seg å omtale henne med respekt, selv om mammaen deres er politisk uenig med henne.

Jeg har drevet med politikk siden jeg var småjente. Det er på godt og vondt. Heldigvis mest godt, selv om jeg aldri glemmer det første anonyme trusselbrevet jeg fikk i postkassen min. Jeg var knapt bikket inn i 20-årene. I ettertid er det blitt flere. Både på telefonen og via sosiale medier. Også ungene våre er blitt møtt med ting i skolegården.

Det gjør noe med en som person. Hos meg har det ført til at jeg veier ordene mine før jeg sier noe i det offentlige rom. Jeg gidder bare ikke det grumset som kommer etterpå.

Jeg opplevde det sist i valgkampen for et år siden. Jeg fikk gjennomgå av enkelte når vi sto på stand, og de kommentarene viste at hatet lever i beste velgående også i en kommune som Ullensaker, der jeg bor.

Det er derfor naivt å tro at dette ikke finnes i ditt eget nærmiljø, for det gjør det.

Det kan være naboen, kollegaen, vennen eller noen i familien din som skriver og ytrer seg på denne måten. Det er noe å tenke over for oss alle. Hvordan reagerer du som medmenneske? Sier du ifra? Eller tier du? Jeg håper at du heretter hever stemmen din og tar til motmæle mot hatefulle ytringer.

Det jeg frykter om dette hatet får lov å florere, er at demokratiet vårt svekkes. Når jeg påstår dette er det fordi jeg tror at flere vil kvie seg for å ta del i debattene, stille til valg og engasjere seg i sitt lokalsamfunn. Dette vil være et tap for landet vårt, uansett hvilket parti en stemmer på eller engasjerer seg i.

Vi kan ikke la oss true til taushet på grunn av hat og mennesker som har et forskrudd syn på den virkeligheten de er en del av.

Jeg har tiet altfor lenge. Hatet skal ikke ties i hjel, det skal snakkes i hjel!