Jan Haugen. Leder, Samarbeidskomiteen for Elektrokjemisk 

Ørjan Normann. Leder, Samarbeidskomiteen for Aluminium

Etter det som må kalles et ramaskrik fra befolkningen, har regjeringen kommet med noen høyst nødvendige tiltak for å hjelpe på situasjonen for privatkundene. Men hva med industrien?

Prosessindustrien har langsiktige kontrakter så det går fint med dem, får vi høre. Prisene i Europa vil uansett være høyere enn i Norge, sies det også. Problemet er bare at det første stemmer bare delvis, og det andre ikke hjelper i det hele tatt.

Ja, de fleste har langsiktige kontrakter for en del av forbruket sitt, men ikke alt. Om lag 10 til 30 prosent kjøpes i spotmarkedet, og det betyr mange millioner i økte utgifter. 18. desember skrev Klassekampen om Glencore Nikkelverk i Kristiansand som får en ekstraregning på 100 millioner sammenlignet med et normalt år. For Alcoa er summen 500 millioner. Situasjonen er den samme i andre bedrifter i en industri der utgiftene til kraft kan være opp mot 30 prosent av de totale utgiftene ved «normale» kraftpriser.

En annen utfordring er hvordan kraftkontraktene er bygd opp. Det begynner å bli lenge siden industrien inngikk en kontrakt på hele forbruket sitt i 20 til 30 år med én leverandør. Nå forhandles kontraktene som flere mindre deler av totalforbruket, gjerne med flere forskjellige leverandører og forskjellige tidshorisonter. Det gjør at markedsprisen på strøm så absolutt smitter over på industrien også.

Elkem sier de ikke har trygge avtaler i mer enn 4 til 5 år fram i tid. Etter det er frykten at de må ut og forhandle i et enda tøffere marked enn det som er i dag, blant annet på grunn av økende etterspørsel fra nye etableringer og elektrifisering av norsk sokkel.

Til og med i Hydro, som i stor grad produserer sin egen kraft til produksjon av aluminium, påvirkes. De driver selvfølgelig, som alle andre, etter bedriftsøkonomiske prinsipper og hvis prisen blir vedvarende høy, kommer det en dag da det er mer lønnsomt å selge strøm direkte enn å bruke den som innsatsfaktor i aluminiumsproduksjon.

Det hjelper heller ikke at prisnivået er enda verre i store deler av Europa. Selv om det er det største og viktigste markedet for industrien i Norge er det ikke sånn at prisene bestemmes der. Det er verdensmarkedet som gjelder, og konkurrentene ligger som oftest i land med regulerte kraftpriser, typisk i Asia og Midtøsten.

Ettervirkningene av Covid19 bidrar til at prisene på industrivarer også er høye akkurat nå, noe som gjør at bedriftene nok tåler denne økningen i kraftpris i 2021-regnskapet, men det verken bør eller vil vare.

Fordi strøm er så fundamentalt viktig for å få samfunnet til å fungere er det ikke en vare vi kan velge bort hvis den blir for kostbar, og nettopp derfor får prisen også konsekvenser for prisen på nærmest alt annet. Det er ikke så lett å merke seg i det daglige, men det har alltid vært sånn. For eksempel, hvis en matvareprodusent får høyere strømutgifter må butikken betale mer for maten som igjen betyr at du og jeg må det. I tillegg har både butikken og vi strømregninger som skal betales, noe som gjør at problemene øker eksponentielt utover i en hvilken som helst verdikjede. Dette gjelder selvsagt i enda større grad hvis du skal kjøpe deg en ny bil som er slutten på en enda mer kompleks verdikjede, og som i tillegg inneholder store mengder metaller som for eksempel stål, aluminium og kobber.

Får vi ikke dette under kontroll er det vanskelig å se for seg hvordan den eksisterende industrien, som ofte er hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnene, skal overleve og ikke minst utvikle seg, og heller ikke hvordan vi skal få til nye etableringer.

Vår landbaserte kraftintensive industri, basert på verdens reneste og evig fornybare energi, er helt avgjørende for det grønne skiftet. Vi må derfor ha bærekraftige kraftpriser, til det beste for industrien, folket og miljøet.