Debatt
Industripartiet er dårlig nytt for industrien
Å si opp EØS-avtalen vil bety å gamble med tusenvis av industriarbeidsplasser, skriver Andreas Christiansen Halse.
Sissel M. Rasmussen
Ironisk nok har vi fått et industriparti som vil gjøre det verre å drive industri i Norge.
Det hittil ukjent Industri- og næringspartiet (INP) har flere målinger over sperregrensen, kan få makt i flere byer og har flere medlemmer enn MDG.
Men hva står partiet egentlig for?
Partiet sier de vil bevare og utvikle norsk industri, men vil både krafttilgangen, markedene og klimamålene til livs.
En av de viktigste forutsetningene for norsk industri har vært forutsigbar tilgang på rimelig kraft. Nå må industrien inngå nye kraftkontrakter i en situasjon med strammere kraftbalanse. Det skjer samtidig som det trengs mer kraft for å nå klimamålene og sikre nye arbeidsplasser.
Det presser prisene opp. Slik er det i en markedsøkonomi. Alternativet er politisk regulering, men det er vanskelig å se for seg betydelige nyinvesteringer dersom private selskaper skal være prisgitt politisk velvilje for å få tilgang til nødvendige råvarer.
Det realistiske alternativet som da gjenstår, er å bygge ut mer kraft.
Spør man industrien selv, er det mye som tyder på at der er vanskelig å komme seg rundt vindkraft på kort sikt. Det gir bedre kraftbalanse, egner seg i kombinasjon med vannkraften og kan gi industrien stabile priser og langsiktige kontrakter.
Dette har imidlertid industripartiet gjort det til en kjernesak å være mot. Det er de ikke alene om. Kamp mot vindmøller har blitt en paradegren for både FrP og Rødt. Det er likevel ikke mulig å sikre eksisterende og ny industri samtidig som man nekter industrien tilgang på kraft.
Partiets neste slag mot industrien handler om eksportmarkedene. Samtidig som verden rundt oss blir mer ustabil, handelskrigen trappes opp og frihandelsmekanismene bygges ned, vil partiet si opp EØS-avtalen. Alternativet de peker på er handelsavtaler fra 1970-tallet.
I mellomtiden har verden og Europa endret seg. Energisystemene omstilles, utslipp blir dyrere og EU vurderer en egen karbontoll for å beskytte seg mot konkurranse fra de som ikke klarer å kutte utslipp.
En 50 år gammel avtale vil derfor ikke være noen garantist for norsk eksportindustri i 2023. Å si opp EØS-avtalen vil bety å gamble med tusenvis av industriarbeidsplasser.
Sist, men ikke minst er partiet motstander av både elektrifiseringstiltak og EUs kvotehandelssystem, som setter en gradvis høyere pris på klimautslipp. Det er strengt tatt en ærlig sak å være motstander av klimamålene.
Men uavhengig av slike oppfatninger, er Norge nødt til å forholde seg til industriens rammevilkår og utslippskravene til våre handelspartnere. Om utslippene blir for dyre og EU slutter å kjøpe eller innfører karbontoll mot norske industriprodukter, er det alvor.
Helt uavhengig av om INP deler klimapanelets vurderinger.
Partinavn er en ting. Fremskrittspartiet betyr ikke alltid fremskritt. Miljøpartiet har ikke alltid de beste løsningene for miljøet. Venstre er ikke særlig langt til Venstre.
Og industripartiet er dårlig nytt for industrien.
Et lite land med mindre kraft, høyere utslipp og dårligere forhold til handelspartnere i utlandet er en farlig vei i usikre tider.
Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin
