Kim Pilgaard,

Min kone er i gang med å bygge en nasjon. Omtrent hver dag i 35 år har hun jobbet med å få byggverket litt større og sterkere. Hun har bygget med samme materiale i alle år, men bundet det sammen på stadig nye måter. Hun bygger med verdens suverent mest fantastiske materiale: mennesker. Av typen skoleelever.

Det er en amerikansk dame som har sagt at det ikke er kona mi som bygger. Det er sjefen hennes og sjefen over sjefen hennes. Dama heter Ayn Rand og hun har skrevet bok om at det er sjefene som beveger verden. Heldigvis for oss er hun død. I disse dager ville hun fått sanne at det ikke er sjefene som bygger, men koner, og menn.

Men – tilbake til min kone. Hun er av typen flink. Det betyr blant annet at hun bruker masse tid på å bygge solide fundament før hun starter på nye byggverk. I faget hennes heter fundament relasjoner. Det kan være tricky å bygge den slags fundament. De må ofte bygges på grunn som ikke er helt stabil og som ikke er analysert før hun begynner å bygge. Det krever kløkt – og – ikke minst, det tar tid.

Ms. Rand og vennene hennes hadde et mantra som het rasjonalisering. Ordet har ingen sammenheng med ordet relasjon. Rasjonalisering betyr oftest å gjøre noe på kortere tid – og er det noe man ikke kan gjøre på kortere tid, så er det å bygge relasjoner. Dessverre skrev vennene til Fru Rand lærebøker om rasjonalisering, og en del av sjefene til konen min har lest slike bøker og tror at relasjoner også kan rasjonaliseres.

Sjefene, inkludert en del politikere, putter mer og mer byggemateriale og flere og flere forskjellige bindemidler inn i klasserommet (byggeplassen) til min kone og sier at hun jo bare kan jobbe smartere for å få gjort alt på samme tid som før. Jeg fikk vel sagt at det ikke er mulig. Og jeg fikk også sagt at kona er av typen flink. Så hennes løsning er selvfølgelig å utvide byggetiden. Å lage byggeplass hjemme også. Da blir det mulig å få det til. Hun får ikke betalt for det, må vite, og Arbeidsmiljøloven gjelder vel ikke hjemme? Uansett. Hun bygger jo nasjon, så da er det ikke betaling som beveger hennes verden framover. Det er stoltheten ved å se at byggverkene blir gode, sterke og rakrygga.

For en stund siden kom det sand i maskineriet, så byggeplassen har vært flyttet fra klasserom til soverom, stue og kjøkken – og utvidet enda litt til tidsmessig. Åtte til 21 seks dager i uken har blitt vanlig. Pluss halve søndagen. Men hun har jo ikke vært alene om å jobbe mer eller å ha det litt tøffere på byggeplassen. Mange av de andre som bygger Norge sten for sten, hver dag, har hatt utfordringer nå om dagen.

Forskjellen er vel at det nå er flere som ser at det er transportarbeidere, butikkmedarbeidere, helsearbeidere – kort sagt arbeidere og andre vanlige lønnstakere – som bygger nasjonen.

Det er de som beveger verden.

Innlegget har tidligere stått på trykk i Klassekampen.