JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

Kortere arbeidstid vil gjøre vondt verre

Seks timers arbeidsdag vil koste mer enn det smaker, skriver Kjell Werner.

Seks timers arbeidsdag vil koste mer enn det smaker, skriver Kjell Werner.

Colourbox

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Kravet om seks timers arbeidsdag reises på nytt. Denne gang i Sverige. Men den svenske debatten kan fort smitte over til oss i Norge.

kjell.werner@anb.no

Den nye LO-lederen i Sverige bruker økt bruk av hjemmekontor som argument for kortere arbeidstid. Johan Lindholm ble nylig valgt som ny LO-leder i Sverige.

Han blåser nytt liv i debatten om kortere arbeidstid. I kjølvannet av pandemien har den svenske LO-familien kommet svekket ut i forhold til andre grupper, les arbeidstakere som i stor grad kan ha hjemmekontor.

«Men våre jobber går jo ikke å utføre hjemmefra», sier den svenske LO-lederen til nettavisen Dagens Agenda.

Johan Lindholm mener at «merverdien» som arbeidsgiverne nå har gitt til kontoransatte tjenestemenn i form av å kunne ha hjemmekontor også bør komme LO-medlemmene til del. Om kortere arbeidstid i så tilfelle skal tas ut som 30-timers uke, firedagers uke eller en sjette ferieuke er ifølge Lindholm en annen diskusjon.

Det hører med til historien at LO i Sverige lenge har hatt 30-timers uke som et mål. For å gjøre bildet komplett bør det nevnes at konkurrenten TCO er den tyngste fagorganisasjonen for dem som i Sverige går under betegnelsen tjenestemenn. I Norge er LO-familien bedre stilt i så måte, men den pågående streiken i statlig sektor viser at det er tilsvarende spenninger også i Norge.

Jeg spår at Johan Lindholms nye argument for sekstimers arbeidsdag vil smitte over Kjølen og gi den samme debatten i Norge.

Dette vil være en lissepasning for Norsk Tjenestemannslag, Fagforbundet og andre forkjempere for sekstimersdagen. Neste begjærlige korsvei er LO-kongressen våren 2025. Fellesforbundet og flere andre industriforbund vil ventelig vende tommelen ned, men det spørs om dette er nok.

Det er tradisjon i LO-familien for at argumentene fra industriforbundene bli vektlagt mye når det er de konkurranseutsatte bedriftene som blir hardest berørt av nye reformer. Jeg håper at dette også veier tungt når den neste LO-kongressen får spørsmålet om kortere arbeidstid på sin dagsorden.

I gjeldende handlingsprogram for LO er det et karakteristisk kompromiss. Her heter det nå at arbeidstidsreformer vil kunne gi et mer inkluderende og likestilt arbeidsliv med flere hele stillinger og større muligheter til å stå i arbeid til oppnådd pensjonsalder.

Dette er oppsummert i følgende setning, som gir stor valgfrihet: «Hvor raskt og omfattende reduksjoner kan skje, vil være avhengig av hvor mye av veksten som ellers tas ut i investeringer, i kjøpekraftforbedringer eller andre velferdsgoder.»

Det er grunn til å minne om at LOs hovedkrav ved årets lønnsoppgjør var økt kjøpekraft, og det er gode muligheter for at det kan bli tilfelle i år. Bakteppet er flere år med svekket kjøpekraft. På toppen av dette kom dyrere strøm og høyere rentenivå. Bare de færreste tror det er plass til sekstimersdagen i denne situasjonen.

Seks timers arbeidsdag er, etter min mening, heller ikke realistisk på mellomlang sikt. Det er bare å heve blikket litt, så forstår vi hvorfor. Eldrebølgen er årsaken.

Det er selvsagt positivt at vi i snitt lever lenger og at mange er friske og rørlige langt inn i alderdommen. Men utfordringen er at andelen yrkesaktive som står bak hver pensjonist synker. Vi får rett og slett et finansieringsproblem, selv når vi pøser på med flere oljemilliarder.

Derfor blir det behov for at det jobbes flere arbeidstimer i året, ikke færre. Dette behøver nødvendigvis ikke skje ved at hver og en av oss jobber flere timer om dagen. Vi kommer langt ved at flere av dem som i dag står utenfor arbeidslivet kommer i arbeid. Og så hjelper godt på at flere nordmenn står lenger i arbeid før vi pensjonerer oss.

Regjeringen legger om kort tid fram to stortingsmeldinger som bør få oss alle til å heve blikket.

Arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) er snart ferdig med arbeidsmarkedsmeldingen, og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) legger i disse dager siste hånd på perspektivmeldingen.

Våren før hvert stortingsvalg kommer det vanligvis en perspektivmelding som skisserer de lange linjene for politikken. «Bremsene må settes på. Ikke med en gang, men snart», skrev jeg da daværende finansminister Jan Tore Sanner (H) la fram den forrige perspektivmeldingen våren 2021. Snart må vel bety nå.

Tre år har gått. Politikerne har kjørt på i kjent stil uten å ha tatt nevneverdig inn over seg signalene som ble gitt i den forrige perspektivmeldingen.

Men det har skjedd noe oppløftende med en avgått politiker. Nemlig med Siv Jensen (Frp), som var finansminister fra 2013 til 2020. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle hylle henne.

«Det politiske Norge må våkne fra dvalen». Dette var overskriften på Siv Jensens gjestekommentar i Dagens Næringsliv for to måneder siden. «Orkesteret spiller videre, mens isfjellet kommer nærmere», skrev hun tydelig inspirert av det tragiske Titanic-forliset i 1912.

Jensens budskap som angrende synder er at politikerne bruker stadig flere, og dermed for mange, oljemilliarder på å finansiere velferdsordninger og varige driftsutgifter over statsbudsjettene. En slik oljepengebruk mener Siv Jensen vil bære galt av sted. Helt enig. Bedre sent enn aldri.

Det er positivt at Ap/Sp-regjeringen legger fram perspektivmeldingen allerede i år, ikke venter til neste vår.

Dermed er det større muligheter for at partiene tar denne nye virkeligheten inn over seg når de nå jobber fram programmene som skal vedtas neste vår. Kanskje for mye å forvente, men håpet er der.

Så tilbake der jeg startet. Litt historikk om arbeidstidsreduksjonene de siste 50 årene: I 1976 ble ukentlig arbeidstid satt ned fra 42,5 til 40 timer. Så kom Gro-dagen i 1982. Fem år etter ble ukentlig arbeidstid satt ned til 37,5 timer. Og i 2002 ble det femte ferieuka en realitet. Seks timers arbeidsdag vil «koste» mye mer enn alle disse reformene til sammen.

Umiddelbart kan det virke fristende for mange å ta ut en stor del av verdiskapningen i form av kortere arbeidstid i stedet for lønn.

Men seks timers arbeidsdag vil koste mer enn det smaker. Det er nok å minne om at oljeinntektene avtar og at en lavere andel yrkesaktive må «finansiere» eldrebølgen. Da vil seks timers arbeidsdag gjøre vondt verre.

Warning
Annonse
Annonse