Tommy Fredriksen

Sivilombudets seneste advarsler om tilstanden i norske fengsler gjør at vi fint kan sammenligne kriminalomsorgen med Titanic.

Til tross for gjentatte advarsler fra ulike skip om isfjell i farvannet, forandret ikke Titanic verken kurs eller fart. Den siste konkrete advarselen fra et skip i nærheten som selv hadde stoppet, ble sett på som brysom. Titanic kunne jo uansett ikke synke.

Dokumentarfilmen (2015) om norske fengsler laget av amerikaneren Michael Moore, omtalte Bastøy fengsel som en feriekoloni og Halden fengsel som et hotell. USA skjønte lite av at innsatte på Bastøy gikk fritt på en idyllisk øy i Oslofjorden og at det var fliser og flat-TV på rommene i Halden. Ikke Norge heller for den saks skyld. Moore gjorde også et poeng av at innsattes velkomst i høysikkerhetsfengselet Halden var betjentene som sang We Are the World.

Moores budskap var at Norge har verdens beste kriminalomsorg hvor innsatte og ansatte lever i harmoni uansett om det er lav eller høy sikkerhet.

Sivilombudet og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) har i flere år varslet om at fengslene har for mye å gjøre med for lav bemanning. Nedbemanningen har pågått i ti år og pågår fortsatt. Soningsforholdene til de innsatte er dårlige, og de ansattes arbeidsforhold er dårlige. Samtidig øker gjøremålene.

Likevel forandrer Kriminalomsorgen verken kurs eller fart, for Norge har jo uansett verdens beste kriminalomsorg?

Danmark offentliggjorde for tre år siden omfanget av psykiske belastningsskader hos politi- og fengselsbetjenter. Omfanget var tre ganger så høyt hos fengselsbetjentene som politiet. En av sju hadde posttraumatisk stresslidelse (PTSD). En av ni hadde alvorlig PTSD. Fengselsbetjentene var overbelastet og hadde ingen organisatorisk støtte. Avgjørende årsak til de psykiske belastningsskadene var underbemanning og vanskelige arbeidsforhold.

I september offentliggjøres omfanget av psykiske belastningsskader hos norske fengselsbetjenter. Foreløpige tall fra en undersøkelse bestilt av Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), viser at omfanget er like stort i Norge som i Danmark. Likevel gjøres ingenting.

Vi vet alt om Danmarks administrative, byråkratiske og politiske tabber. Likevel gjøres de samme tabbene også her. Vi vet at flukten fra fengselsbetjentyrket er stor i Danmark, og at den aldri har vært større i Norge enn nå. Likevel gjøres ingenting.

Det er ikke slik at betjentene først blir syke i september. De er allerede syke, og fremdeles blir flere det. Hvis ingenting gjøres straks, kommer Norge til å havne i samme situasjon som Danmark. Der vil nesten ingen bli fengselsbetjent lenger. Og de som blir det, blir ikke værende lenge.

I Danmark spør man seg hvorfor man skal få dårlig betalt for å bli ødelagt. Det som gjør at noen likevel kommer tilbake er kollegaene. Det er de som vet hvordan du har det. Ingen andre gjør det. Eller forstår det.

Norge har dobbelt så mange registrerte vold- og trusselhendelser som Danmark. Fire ganger så mange som Finland. Danmark har tre ganger så mange ansatte per betjent på HR. I Danmark vet man at det er yrket som er problemet. I Norge ser man fortsatt på det som at det er betjenten som er problemet.

Da Titanic sank, var det av byråkratiske grunner bare livbåter til halvparten av alle som var om bord. Da livbåtene ble satt på vannet, var det av administrative årsaker 400 plasser som ikke ble brukt.

I forsøket på å eksponere verdens beste kriminalomsorg, er vi selv blitt eksponert. Norge er av vestlige land dårligst på psykiske belastningsskader. Det finnes verken administrativ, byråkratisk eller politisk støtte.

Norge vender det døve øret til og ser en annen vei. Her hersker fremdeles illusjonen om verdens beste kriminalomsorg.