Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Fredag starter lønnsoppgjøret.

I år er det LO og NHO som går i front og dermed legger normen for de påfølgende oppgjørene i privat og offentlig sektor. Nå er det et mellomoppgjør hvor det bare forhandles om kroner og øre.

Men det kan bli vanskelig nok, for denne gangen har NHO lagt Donald Trumps tollkrig inn som et nytt argument for at en større del av lønnstilleggene må gis lokalt.

«Vi vil vite mer – både om hvilke næringer som treffes, og hvordan – når vi kommer til de lokale forhandlingene mellom klubber og ledelsen på den enkelte arbeidsplass», sa NHO-sjef Ole Erik Almlid nylig.

På dette punktet møter NHO kraftig motstand fra LO, som krever en motsatt profil.

«Et stort sentralt tillegg i lønnsoppgjøret er den beste måten å sikre mer lønn til alle», sier LO-leder Peggy Hessen Følsvik til FriFagbevegelse.

LO-lederen poengterer videre at et sentralt kronetillegg også sikrer at de lavtlønte får sin del av kaka. Det er også et faktum at mange av LOs medlemmer ikke har lokal forhandlingsrett og at det ofte er lite å hente selv med en slik rett.

Her ligger altså den store konflikten i årets lønnsoppgjør. Det blir imidlertid et vikarierende argument, i hvert fall langt på vei, når NHO nå skyver Donald Trump foran seg. NHO har alltid ment at en betydelig del av tilleggene bør gis lokalt.

Det er illustrerende nok å vise til oppgjøret for to år siden, som endte i en fire dager lang streik.

NHO måtte da til slutt bøye av, slik at de sentrale tilleggene ble større og at det ble store ekstratillegg til lavtlønte.

Men det hører med til historien at NHO da fikk inn en viktig merknad i protokollen, som nå blir brukt for alt den er verdt.

LO skrev nemlig under på at det sentrale tillegget var større «enn normalt», begrunnet i den spesielle situasjonen man da sto i. Slik sett møter LO seg selv i døra, siden NHO nå vil tilbake til normalen.

Økt kjøpekraft er det sentrale kravet fra LO ved årets oppgjør, og det er arbeidsgiverne villige til å innrømme. Spørsmålet er bare hvor mye arbeidstakere flest skal gå i pluss.

Utgangspunktet er forventet prisstigning, og den ferskeste prognosen fra Teknisk beregningsutvalg er at prisene i år vil øke med 2,7 prosent. Alt over 2,7 prosent i lønnstillegg vil i tilfelle gi økt kjøpekraft.

Ved inngangen til oppgjøret vil ingen av partene snakke konkret om verken kronebeløp eller prosenter. Men Norges Banks relativt ferske forventningsundersøkelse gir oss en liten pekepinn på hvor lønnsoppgjøret kan ende.

I denne undersøkelsen spår fagbevegelsens folk 4,2 prosent lønnsøkning, mens arbeidsgiverne lander på 3,9 prosent. Snittet av disse forventningene er dermed 4,1 prosent. Da blir det i tilfelle 1,4 prosent i økt kjøpekraft dersom prisprognosen på 2,7 holder stikk.

Peggy Hessen Følsvik må nok ha mer enn 4,1 prosent for ikke å sende LO-medlemmer ut i en ny streik. Hvor mye ekstra som skal til, tør ikke jeg å ha sagt.

LO-lederen har gode kort på hånda i årets lønnsoppgjør.

Industriens tåleevne i forhold til utenlandske konkurrenter setter tradisjonelt standarden. Og industrien går så det suser, med samlede driftsresultat på 76 milliarder kroner i 2024.

Statistikken viser også at arbeidstakerne i flere år har fått en mindre andel av kaka enn det som tradisjonelt har vært normalt.

Tallenes tale er klar: Lønnsandelen i industrien var i fjor 72 prosent. Resten ble igjen hos eierne. Det historiske snittet for lønnsandel har siden 1970 vært 81 prosent.

Deler av dette gapet krever LO-familien å få tettet i årets lønnsoppgjør. Dette er et høyst rimelig krav. NHO vil peke på at det er strekk i næringslivets lag.

Byggebransjen sliter. Industrien går riktignok godt, men mye «takket være» en svak krone. Samtidig vil nok LO-toppene ta hensyn til at den internasjonale uroen gjør det utfordrende å kreve for mye.

Vi kan føle oss trygge på at LO verken vil sette arbeidsplasser over styr eller bidra til at Norges Bank utsetter de signaliserte rentekuttene. Rentenivået skal strengt tatt ikke spille inn på lønnsdannelsen, men det spøker likevel i bakhodet når det forhandles.

Fagbevegelsen står dessverre ikke samlet om å følge lønnsnormen som forhandles fram i det såkalte frontfaget, på basis av industriens konkurranseevne. Også her er det strekk i laget, basert på ønskene fra Unio-familien og Akademikerne.

«Tariffoppgjøret må redusere lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor for ansatte med høyere utdanning», sier Unio-leder Steffen Handal. Omtrent det samme er kravet fra Akademikerne.

Man finner alltids noen å sammenlikne seg med, som passer egne særinteresser.

Men for offentlig sektor er det ganske enkelt: Når noen får mer i lønn, må andre få litt mindre. Alternativet er at rammen sprekker.

Utfordringen er statistikken, som i rene tall forteller oss at det er offentlig sektor som har vært lønnsvinner de siste ti årene. Riktignok ikke mye, men nok til at industriarbeiderne har tapt terreng. Stikk i strid med forutsetningen i frontfagsmodellen.

Og denne modellen slår Peggy Hessen forbilledlig ring om, også i årets lønnsforhandlinger. Hun går for øvrig av som LO-leder på kongressen i mai. Dermed blir årets lønnsoppgjør hennes siste.

LO-lederen har uttrykt håp om å finne en løsning i forhandlingsveien, altså unngå å måtte kalle på riksmeklerens hjelp.

Mekling langt på overtid har vært normalen i de tre siste mellomoppgjørene.

En turbulent runde med IA-avtale og sykelønn er nå historie. Isfronten har smeltet. LO-lederen og NHO-sjefen har gjenopprettet gjensidig tillit. NHO vil nok strekke seg langt for å unngå en ny streik.

Dette borger for at Følsvik og Almlid kan løse oppgjøret ved forhandlingsbordet. Riktignok ikke uten dragkamp og blanke våpen, men med kollektiv fornuft som siktemål.

Det er i hvert fall lov å håpe.