Karin Yrvin

Hver og en av oss trengs for å møte fremtidens utfordringer: Demografiske utfordringer, og klimautfordringene for å nevne to. 

Det er en kjensgjerning i Norge at vi går tom for folk, før vi går tom for penger.

En undersøkelse fra Bipolarforeningen viser at 54 prosent av personer med bipolar lidelse er i arbeid, mens resten står utenfor helt eller delvis. Et flertall av dem som ikke er i jobb sier at de ønsker jobb.

Det som kjennetegner særlig denne gruppen er at en periodevis kan jobbe 100 prosent og mer, mens en i andre perioder kan yte mindre. Mellom disse ytterpunktene er ytelsen slik som hos andre arbeidstakere, eller høyere.

Det gjør at arbeidsgivere kan se på det å ansette en med denne sårbarheten som en risikosport. Bildet er ikke mangel på vilje, men mangel på løsninger som gjør det mulig å kombinere helseutfordringer med arbeid.

For den enkelte arbeidsgiver er det ofte rasjonelt å velge bort kandidater med uforutsigbar kapasitet.

For samfunnet er summen av slike beslutninger dårlig ressursbruk. Resultatet er flere utenfor arbeidslivet enn nødvendig – og større belastning på fellesskapet.

Steinar Holden, Simen Markussen og Knut Røed rettet oppmerksomheten mot nettopp dette i Samfunnsøkonomen NR. 9 2012.

De pekte på det som kanskje er velferdsstatens største svakhet: hvordan velferdsordningene kan innrettes slik at flere kan delta i arbeid, i stedet for å bli skjøvet ut.

De foreslo å gå bort fra et binært skille mellom 0 og 100 prosent arbeidsevne.

Trygdesystemet bør i større grad ta utgangspunkt i at arbeidsevne er gradert og situasjonsavhengig. Det innebærer mer fleksible ordninger der arbeid og trygd kan kombineres over tid, uten at man presses til å definere seg som enten helt frisk eller helt ufør.

For det andre foreslo de å bryte koblingen mellom uføregrad og arbeidstid. Forslaget er at arbeidsgiver betaler for faktisk produktivitet, mens trygdesystemet kompenserer for tapt arbeidsevne. Det kan gjøre det mer attraktivt å ansette personer med varierende kapasitet, fordi risikoen for arbeidsgiver reduseres.

For det tredje pekte de på en mer aktiv rolle for kommunene. Kommunenes oppgaver er ikke forventet å bli mindre i årene fremover. Når det offentlige bærer kostnaden ved varig utenforskap, bør det også ha et ansvar for å tilby reelle jobber til personer som ellers faller ut av arbeidsmarkedet.

Dette handler også om kompetanseprinsippet. Å skulle endre dette møter ofte sterk motbør. Men det er faktisk det vi trenger. Min egen erfaring er ikke først og fremst å stå utenfor, men i perioder har arbeidsevnen vært slik at jeg har blitt beskyttet noe. Kreative yrker gir samme fleksibilitet.

Samtidig er det tydelig hvor mye som avhenger av enkeltarbeidsgivere, og hvor lite som er systematisert. Utfordringen med å få arbeid til alle, er strukturell, ikke individuell.

Et arbeidsliv med strenge krav til stabilitet vil uunngåelig skyve flere ut, dersom ikke institusjonene rundt arbeidslivet tilpasses.

Artikkelen til samfunnsøkonomene ble skrevet i 2012. Det kom motforestillinger av praktisk art.

Spørsmålet er om vi faktisk ønsker å gjøre noe med at mange faller utenfor arbeidslivet, eller om de kloke tankene rundt ansettelser i den nevnte artikkelen skal skyves enda lenger bak i skuffen fordi det blir for vanskelig?

Strukturelle problemer trenger strukturelle løsninger. Ansett oss.