Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

Det skjedde noe interessant etter at regjeringen i forrige uke gikk inn for å elektrifisere gassanlegget på Melkøya i Finnmark. Den kontroversielle avgjørelsen ble hyllet av to av landets mest høyrelenende aviser.

Aftenpostens Kjetil Alstadheim roser regjeringen for avgjørelsen om å elektrifisere, og synes om noe regjeringen er for defensiv og at prosessen tar for lang tid. Dagens Næringsliv hyller «Støres politiske mot» i en lederartikkel.

Vi skal la ligge denne gangen at en Ap- og Sp-regjering som roses så uforbeholdent fra høyre, kan ha et problem. Det får være noe partienes strateger baler med.

Det vi er ute etter i denne teksten, er noe annet. Det skal handle om en tvil om når viljen til å være anti-populistisk og «gjøre det rette» tipper over. Når viljen til å være en tydelig leder blir til forakt for folkemeningen.

Vi kaller dem våre ledere. I det ligger det at våre fremste politikere skal lede, ikke bare følge. Folket er suverent i et demokrati, men vår styreform er et indirekte demokrati. Det betyr at vi avgir makt til politikerne, slik at de skal fatte – helst gode – avgjørelser på vegne av oss alle.

Politikere som huskes best, personlighetene vi kaller statsmenn (og i stadig større grad -kvinner), er dem som klarte å lede. Roosevelt og hans New Deal i USA, Churchill heroiske briter under Den andre verdenskrigen, Gerhardsen i Norge i etterkrigstiden.

Ledere, alle tre. Man kan være enig eller uenig i politikken, men likevel anerkjenne at de tre nevnte fattet vanskelige beslutninger som farget verden. De ledet.

Andre ganger har viljen til å lede, til å styre folkeopinionen, tippet over i en «vi alene vite»-holdning. Åpenbare eksempler er EF-kampen i 1972, der Ap-ledelsens insistering på at «en A-velger er en JA-velger» skapte sjelekvaler hos mang en lojal Ap-velger som ønsket å si nei til norsk medlemskap i EF.

Det samme kan nok også sies om EU-kampen drøye 20 år senere. Embetsverk, politiske ledere og næringsliv gikk sammen om elendighetsbeskrivelser av hva et enfoldig, folkelig nei ville bety for landet.

Det ble nei likevel. Perioden etter 1994 har vært ganske god for Norge.

Så er jo spørsmålet: Hvilken tradisjon skriver Jonas Gahr Støre seg inn i når han elektrifiserer Melkøya? Er han lederen som viser vei i en verden som skriker etter utslippskutt, eller er han mannen som arrogant vet best og nekter å lytte til folket?

Det finnes gode argumenter for begge synspunktene. Aftenposten og DN går for «Støre som Churchill»-varianten. De har rett i at utslippene må – og skal, for det er politisk vedtatt – ned. Da må det foretas valg, tas grep.

Samtidig: Støre har ikke vært direkte lydhør overfor kritikk mot det vidunderlige nye energimarkedsregimet Norge er en del av. Det skulle ta mer enn et år og mange anklager om populisme og putinisme mot meningsmotstandere før regjeringen i vinter innrømmet prissmitte gjennom de to nyeste kablene ut av landet.

Det er den samme Støre som nå vet bedre enn folk flest også om Melkøya, til tross for at alle kan se potensielt katastrofale konsekvenser for strømprisen i nord, for næringsliv og grønne industrietableringer – og for konfliktnivået mellom samiske interesser og landsdelens energibehov.

Klimaargumentet er tungt og viktig. Men det finnes jo andre veier til klimakutt. Regjeringen kunne pålegge Equinor – du vet, dette selskapet som har tjent seg (og oss) søkkrikt på de utslippene vi nå må kutte i – å utvikle en modell for karbonfangst- og lagring (CCS), for eksempel. Det avfeies på grunn av stiv pris, men det er ikke gratis å elektrifisere heller. Tallene er uansett så store at «for dyrt» knapt har betydning.

Elektrifisering gjennom havvind burde også være en mulighet. Både CCS og havvind skal jo være framtiden. Hvorfor ikke begynne framtiden nå, heller enn å kjøre over folket i nord?

Spørsmålene blir hengende i lufta, delvis ubesvart. Tilbake sitter mange med en følelse av at de er blitt overkjørt av sin egen regjering. Det er ingen god følelse.

Støre-regjeringen er ikke alene om å gjennomføre upopulær politikk. Det lar seg hevde at Erna Solberg tapte valget høsten 2021 på grunn av en ukuelig vilje til å slå sammen fylker og kommuner, veldig ofte mot folks vilje.

Var det godt lederskap eller bare unødvendig overkjøring av folkeviljen? Det er ikke alltid like lett å få øye på forskjellen.

Det er ikke bare i Norge avveiningen mellom å lede og å kjøre over folket har preget politikken de siste 30–40 årene. Globaliseringen har skapt mange vinnere – og tapere. Altfor ofte har politikernes valgløfter forsvunnet i globaliseringens påståtte ufravikelighet, uten ytterligere forklaring.

Til slutt kom det en reaksjon. Trump var en slik, langt på vei. Deler av det britiske Brexit, og Sverigedemokraternas framganger i Sverige og Sannfinnenes i Finland det samme. Meloni i Italia, Polen, Ungarn og ytre høyres framganger i Tyskland – rekka er lang.

Det er ikke ansvarlige politikeres jobb å flørte med de mest basale og negative strømningene i folket. Men det er langt på vei ansvarlige politikeres ansvar å gjøre sitt beste for å unngå at folk flest faller i høyrepopulismens klør.

Det er en hårfin balansegang, ofte. Om utgangspunktet er at folkeviljen er bakstreversk og livredd og må overkjøres, kan man fort havne et sted der man avviser og fremmedgjør store velgermasser.

Det er ikke nødvendigvis dette vi ser i regjeringens avgjørelse om å elektrifisere Melkøya, eller da Solberg-regjeringen slo sammen kommuner med tvang. Men utfordringen blir synlig hver gang politikerne vedtar politikk uten å forankre den i befolkningen: I et demokrati må man få med seg folket. Om ikke i enhver sak, så i den generelle retningen.

Jeg skriver dette under Arendalsuka. Her ser jeg ledere, påvirkere og organisasjonsmennesker utfolde seg på «demokratiets dansegulv». Det er på mange måter vakkert.

Men det er ikke veldig mange «vanlige folk» her, som mange har observert før meg. Arendalsuka er både flott og viktig, på sitt vis. Men arrangementet løser ikke en av de største flokene i vår tid, som trolig bare vil bli viktigere ettersom det grønne skiftet blir synligere og mer inngripende.

Den som består av en stadig voksende avstand mellom folk og folkevalgt.