Jonas Bals

For sju år siden ga en gruppe britiske konservative parlamentarikere ut boka «Britannia Unchained». Der argumenterte de for at britiske arbeidere hadde altfor sterke rettigheter, og hevdet at dette gjorde dem late og ute av stand til å hevde seg i den globale konkurransen.

Gruppa, som gikk under navnet Free Enterprise Group, har siden vunnet innflytelse og fått sentrale posisjoner i det konservative partiet.

Tre av dem – Priti Patel, Dominic Raab og Liz Truss – er nå med i Boris Johnsons regjering. På den samme tida hevdet Johnson selv at flere EU-direktiver, som arbeidstidsdirektivet, hemmet den britiske kapitalismen. Han mente beskyttelsen mot lange arbeidsdager og usaklige oppsigelser var «back-breaking» for britisk næringsliv.

Det er med andre ord ikke merkelig at folk som Dominic Raab – som er innvalgt i parlamentet fra en av Storbritannias rikeste valgkretser, og har argumentert for at unge arbeidere bør kunne betales lavere enn minstelønningene på 35–50 kroner timen – ønsker seg en Brexit.

Men hvordan har denne gjengen med representanter for den britiske overklassen fått med seg så mange av dem de ønsker å svekke rettighetene til, i den britiske arbeiderklassen?

En del av svaret kan man finne ved å spole ti år tilbake i tid. Vinteren 2009 brøt det ut en ulovlig streik på oljeraffineriet Total i Lindsey i North Lincolnshire. Det skjedde etter at en italiensk entreprenør vant en stor byggekontrakt, og skulle utføre jobben med italienske og portugisiske arbeidere.

I dagene som fulgte gikk flere tusen arbeidere ved andre anlegg ut i streik, i både England, Wales, Nord-Irland og Skottland. Mange av streikevaktene tok med seg plakater og Union Jack-flagg, prydet med et sitat fra daværende Labour-leder Gordon Brown: «British jobs for British workers».

Innad i streikebevegelsen var denne parolen kontroversiell, særlig etter at høyreekstreme fra British National Party begynte å møte opp på markeringene.

Mange brukte derfor i stedet parolen «Fair Access for Local Labour,» og formulerte krav som ikke rettet seg mot de utenlandske arbeiderne. Noen steder førte det til at også polske arbeidere la ned arbeidet i solidaritet.

Streikekomiteene krevde blant annet at alle som arbeidet på tariffavtalens område, skulle dekkes av avtalen, et krav som minner om vår norske ordning med allmenngjøring.

De krevde også at myndighetene og arbeidsgiverne skulle investere i utdanning og lærlingordninger, noe som kan minne om det fagbevegelsen i Norge har fått gjennomslag for i snart 200 kommuner, med krav om lærlinger og fagkompetanse ved offentlige anbud.

Og endelig krevde de at deres egne fagforeninger skulle tilby assistanse og rådgiving til innvandrede arbeidere, noe som kan minne om den linja norsk fagbevegelse har lagt seg på, med mottoet «vi er ikke en fagforening for norske arbeidere, men arbeidere i Norge».

Dessverre vant ikke arbeiderne fram med kravene sine. I stedet ble de beskyldt for å være nasjonalsjåvinistiske, noe som passet fascistene i BNP godt – det var jo akkurat det de insisterte på at streikebevegelsen var.

Når det ikke ble noen tiltak mot sosial dumping, skyldtes det flere forhold, ikke minst at de britiske fagforeningene står svakt etter snart fire årtier med en politikk for å knuse dem.

Men det skyldtes også manglende støtte fra det som skulle være arbeidernes eget parti, Labour. Under Tony Blair og Gordon Brown var båndene til fagbevegelsen blitt svekket, og da Brown ble konfrontert med sin egen formulering om «britiske jobber til britiske arbeidere», mumlet han at han bare hadde ment man måtte satse mer på å løfte de ansattes kompetanse.

Noe som kan sammenlignes med å spytte de streikende i ansiktet: Kravet deres var jo nettopp anerkjennelse av den utdanninga og kompetansen de allerede hadde, men som ble underkjent og betraktet som irrelevant for evnen til å utføre faglærte arbeidsoppgaver.

Det hjalp ikke at de ville streikene ikke foregikk i de store byene, men i periferien – på steder som Stanlow, Ellesmere, Aberthaw, Ferrybridge, Staythorpe, Ensus, Wilton, Drax og Eggborough. Kravene arbeiderne reiste, var lette å overse, av de samme mediene og politikerne som noen år seinere ble tatt fullstendig på senga av folkeflertallet for å forlate EU.

Muligheten til å vise at det er mulig å sikre folk et godt arbeid, helst i nærheten av der de bor, ble forspilt. Den totale mangelen på tiltak mot sosial dumping gjorde det mye enklere for den britiske høyresida å peke på stengte grenser som det eneste alternativet for arbeidsfolk som opplevde press på lønns-, arbeids- og levekår.

Interessen for sånne spørsmål var liten også i Labour, i alle fall fram til Jeremy Corbyn ble partileder. Under lederskapet til Tony Blair var det til og med blitt lagt stein til byrden.

Sammen med Gerhard Schröder tok han dagen etter valget til Europaparlamentet i 1999 til orde for å deregulere arbeidsmarkedet og legge til rette for mer lavlønnsarbeid i tjenestesektoren.

Denne såkalte «tredje veien» for sosialdemokratiet, som bidro til å skape store grupper av arbeidende fattige i Storbritannia og Tyskland, fikk en brå slutt med valget til EU-parlamentet ti år senere, da både Labour og tyske SPD oppnådde historisk dårlige valgresultater.

Da var de blitt forlatt av store deler av den arbeiderklassen de selv hadde vendt ryggen, og den dag i dag sliter de med å gjenetablere tillit i velgergrupper som før kunne tas for gitt.

Britisk fagbevegelse hadde 13 millioner medlemmer da Margaret Thatcher overtok makta i 1979. I dag har landet de mest restriktive fagforeningslovene i den vestlige verden, og tallet er nede i drøye fem millioner.

Nå er mine britiske fagforeningskamerater livredde for at også stumpene skal ryke, og at de konservative skal lykkes i å omdanne øyriket til et skatteparadis med lave lønninger og svake rettigheter.

Når britene går til valgurnene, blir det derfor svært spennende å se om Labour klarer å snu en utvikling der mange arbeidsfolk enten har sluttet å stemme på dem, eller sluttet å stemme i det hele tatt – eller om vi snart står overfor et Britain & Business Unchained.