Signert fire forbundsledere i LO

For at et demokrati skal eksistere, må det være rom for uenighet. Vi må tåle hverandres meninger – ikke true og skremme hverandre til taushet. 

Dette har regjeringen tatt på alvor i den nylig publiserte strategien for ytringsberedskap, og LO har tatt med ytringsfrihet som et viktig punkt i sitt handlingsprogram. 

Det er betimelig. Både her hjemme og på den globale arenaen er vi vitne til at ytringsfriheten innskrenkes drastisk – av krefter som mener de kjemper for den.

I USA ser vi at politikere og kommentatorer hevder at konservative stemmer blir kneblet, mens de selv går langt i å forsøke å sensurere meningsmotstandere. 

Bøker, med for eksempel rasisme og seksuell orientering som tema, forbys i amerikanske skolebiblioteker. Prosjekter som går imot Trump-administrasjonens «foretrukne prioriteter», blir budsjettapere. 

Nylig ble TV-verten Jimmy Kimmel tatt av luften for å ha kritisert Trump. Dette sender sterke signaler til både forfattere og mediefolk om å passe seg for å kritisere makten, eller formidle noe administrasjonen ikke liker.

Ett av de mer alvorlige eksemplene, er de personlige sanksjonene som er ilagt FNs spesialrapportør, Francesca Albanese, av USA. Hun har vært tydelig og klar i sin omtale av folkemordet i Palestina. 

Konsekvensene har blitt at hun ikke får reise til USA, amerikanske statsborgere kan straffes med fengsel for å utføre transaksjoner med henne og bankkontoen hennes er fryst.

Dette illustrerer hvor viktig det er å mobilisere krefter for å ivareta reell ytringsfrihet. 

Kunst- og kulturfeltet, og ikke minst mediene, angripes som regel først – fordi de har en viktig plass for å trygge ytringsfriheten – og er avhengig av den, nettopp for å sikre et opplyst offentlig ordskifte.

Vi trenger ikke se over Atlanteren for å finne eksempler på hvordan ytringsfrihet kan bli brukt som et retorisk våpen snarere enn en demokratisk verdi.

Da Black Box Teater i 2018 satte opp forestillingen Ways of Seeing, som kritiserte maktstrukturer og overvåking, ble kunstnerne utsatt for voldsom politisk fordømmelse. 

Enkelte politikere gikk så langt som å omtale forestillingen som «angrep på privatpersoner» og krevde at den økonomiske støtten skulle kuttes. 

I praksis var dette et forsøk på å begrense ytringsrommet, under dekke av å beskytte «den offentlige samtalen».

Ytringsfrihet handler ikke bare om retten til å si hva man vil, men også om hvilke uttrykk som faktisk får rom. Kunstneriske uttrykk – musikk, litteratur, teater, film, billedkunst – åpner for erfaringer, følelser og perspektiver som ikke lar seg redusere til talepunkter. 

Når en roman skaper empati eller tar opp vanskelige tema, eller en forestilling speiler maktmisbruk, utvides rommet for forståelse og fellesskap, og gir oss nye perspektiver. 

Ved å tre inn i et fiksjonsrom, kan vi nærme oss saker som vanskelig kan berøres i hverdagen. Det har sprengkraft, og fører med seg en hel rekke andre goder for samfunnet.

I LOs handlingsprogram presiseres det: 

«Den kunstneriske ytring er en grunnleggende verdi i samfunnet og en bærebjelke i demokratiet. Kultur bidrar til verdiskaping, kompetanse, læring, helse og toleranse. I mange land ser vi at ytringsrom innskrenkes, meningsmotstandere overvåkes og forfølges. Overnasjonale medieaktører utfordrer våre nasjonale kontrollfunksjoner, og presseetikk og grensene mellom sant og usant viskes ut. Slik undergraves tilliten i et samfunn, og det får konsekvenser for demokratiet.»

Medieaktører som Meta, Google og TikTok har i løpet av få år overtatt store deler av den offentlige samtalen i Norge. De styres ikke av presseetiske normer eller redaktørplakaten, men av algoritmer designet for å maksimere oppmerksomhet og annonseinntekter. 

En konspirasjonsteori eller et hatinnlegg kan spres ofte mye raskere enn grundig journalistikk. Dette viser at det mer enn noensinne er behov for redaktørstyrte medier.

Når de nasjonale kontrollfunksjonene svekkes, undergraves også tilliten som demokratiet hviler på. Det blir vanskeligere for folk å skille mellom fakta og manipulert innhold. 

Tillitsbruddet rammer ikke bare mediene eller kunsten, men hele samfunnsveven. Vi deler ikke lenger en felles virkelighet.

Samtidig blir rop om «ytringsfrihet» brukt til å lukke rommet for uønskede perspektiver. Resultatet er at det blir utfordrende å føre en opplyst politisk debatt. 

De globale plattformene, med fraværende presseetikk og uregulert makt, bidrar slik til å undergrave de demokratiske institusjonene de påstår å styrke.

Vi ser det også i retorikken om «woke» og «politisk korrekthet» som enkelte debattanter bruker. 

Når skeive kunstprosjekter, feministisk litteratur eller klimakritisk scenekunst blir omtalt som «ideologisk propaganda» som truer folks frihet, er det i realiteten et forsøk på å definere hva som skal få lov til å være del av offentligheten.

Når ytringsfriheten reduseres til et retorisk våpen, mister den sin funksjon som en demokratisk garanti for mangfold av stemmer, og vi risikerer i praksis å bruke denne friheten til å stilne andres. 

Da blir et sunt offentlig ordskifte umulig. Dit må vi aldri komme!

Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo

Ellisiv Lindkvist, forbundsleder i Dramatikerforbundet

Vibeke Koehler, forbundsleder i Forfatterforbundet

Fawsi Adem, LO-sekretær

Nina Hanssen, forbundsleder i Arbeiderbevegelsens presseforbund